<<(

~:: ~ Roman~::~

- storify -

_____________________________________________________________________________________

 ~:: Silje  ~:: ~

 

Øynenes makt.

Hun må være ny.

Jeg har aldri sett henne her før.

Og jeg spiser på denne hotellresturanten ganske ofte, - hver fall  fem ganger i uken annen hver uke, og ellers annen hver dag uken etterpå, eller  omvendt.

Jeg spiser ikke her fordi det er spesiell god mat - men god nok i massevis for min smak og mage - men fordi  det er et så koselig sted; lunt og behagelige farger og interiør ellers.

Hun kan selvsagt være en ekstrahjelp;  jeg  har merket meg at det ofte arbeider studenter eller annen ungdom her i blant.

Hun kan være rundt tyve år, kanskje - noen kvinner er det umulig å fastslå alderen på utfra utseende eller  tidlig inntrykk.

Hun  er denne typen kvinner som  er som gravitasjonskraften; en merker umiddelbart at hun er der. Med hele sitt vesen.

Og typisk for denne typen kvinner, er utstrålingen til å skjære i.

Hun har intense mørkebrune øyne - som nesten er sorte.

Slike øyne er skumle eller kjærkommen og mektige.

De er skumle fordi de er så mørke at en ikke vet  hvor blikket er festet, da pupillene flyter  sammen med hele øyet.

De er kjærkommen og mektige fordi de graver seg inn i ens eget blikk, og synes som tunneler innover i hennes.

Denne kvinnen - som jeg ikke vet navnet på ennu fordi hun ikke bærer navnskilt som de andre, , - og det er ikke  alltid  passende å spørre rett ut.

Denne kvinnen må en  nærme seg med andektighet og overbevisning.

Ha en avventende holdning til.

Hun har på den korte stunden jeg  så henne den første gangen, markert seg overfor meg; og jeg er ganske bevisst på at det samme  har  hun oppfattet om meg selv.

Så langt er alt vel og bra hva gjelder å bli kjent med  henne.

Jeg har selvsagt allerede merket meg at hun ikke synlig  bærer noen   ringer som betyr forsegling  for andre.

Hun går konsekvent i tettsittende klær; enten trange skjørt eller trange bukser.

Blusene hun bruker  er tynne og halvveis gjennomsiktige. Noen ganger bruker hun en bluse som er hvit og så gjennomsiktig at en lett ser hennes brystvorter som mørke knapper som presser stoffet utover.

Hun har små  bryster.

Hun smiler alltid til meg og andre når hun er i direkte kontakt  med meg eller dem ved bestilling av mat, eller rydding av bord.

Våre blikk møtes i små porsjoner hele tiden mens jeg er der.

Jeg kjenner blikket hennes begravet i meg, selv om jeg ikke ser at hun ser på meg; intensiteten i hennes blikk er  vidunderlig.

Når hun smiler, så smiler hun med hele seg. Øynene  ser ut som  store gnistrende stjerner.

Når jeg går derfra eller når jeg kommer dit, har  smilet hennes en litt annen valør enn ellers gjennom tiden jeg er der - det er noe mystisk over det  direkte smilet, noe gåtefullt; noen ganger er det også vemodig og andre ganger veldig trist.

Som om hun gråter og sørger over  noe - som en gammel sorg hun aldri vil komme over.

Jeg ser henne for meg hvor enn jeg er.

Hun er etter bare få uker blitt en del av meg, uten å vite at hun er  blitt det.

Mellom  leseøkter av aviser, dukker hun opp  i minnet som sol fra klar himmel. Hun er blitt et allestedsnærværende vesen i meg.  Omnipresent.

Jeg kunne skrive stil om henne; lyrikk,  poesi - ja, romaner.

Hennes vesen er så inspirerende at det grenser mot det uforståelige; som når en lurer på hva i himmelens navn en stjerne er; et lys; en flamme.

Man ser det og vet det er en flamme eller et lys, men hva er det allikevel.

Hvor kommer det fra?

Hvilken konsistens er det egentlig?

Slike sammenlikninger slår meg ustanselig når   hun dukker opp i minnet - som hun altså hele tiden gjør.

Jeg forsøker å se  for meg hennes historie utfra hennes varierende smil og utstråling.  Har hun et godt hjem; har hun et fint hus - er hun fra landet?

Har hun søsken; har  hun snille foreldre; har hun foreldre?

Hva slags oppvekst har hun hatt?

Alle disse spørsmålene banker på hos meg stadig og noen ganger virkelig intense.

De er intense når jeg har opplevet hennes sorgfulle smil.

Da  er det slik at jeg nesten kan føle hennes tårer strømme utover hele min eksistens.

Det er da jeg lurer på om dersom jeg visste hva som rørte seg inni henne når hun smiler på den  sørgelige måten, ville endre min oppfatning om henne; ha endret det vemod som hun da utstråler.

Kunne jeg  i så fall ha bidratt med noe for henne på den ene eller den andre måten? Ville mitt tilstedevær  da bidratt til trøst for henne?

Ut fra dialekten hun snakker kan jeg ikke fastslå noe som helst, da jeg ikke har peiling på  danske dialekter annet  enn veldig merkbare dialketforskjeller; og det har hun ikke.

For meg kunne hun ha kommet fra hvor som helst i landet.

Mens jeg tumler med  disse tankene, hører jeg navnet Silje svirre i lokalet, men jeg  reagerer for sent  til  å  merke meg hvem det gjelder.

Det kan ha vært henne det ble snakket til, da hun  går tilbake og henter noe på disken, før hun fortsetter bort til et bord i andre enden av lokalet.

- Silje, tenker jeg stille; det kunne passe veldig bra på henne. Det er et mykt flott navn.  Barn får kanskje navn etter deres væremåte eller karakter.

Silje høres mykt og deilig ut. Som om det er navnet på en vekst.

Navnet  er ikke så viktig  nå;  det vil jeg allikevel få vite på den ene eller andre måte ettersom tiden går; noen vil før eller siden si det høyt.

Navn er veldig viktig, det kan fortelle en så mye; men akkurat nu vil jeg  konsentrere meg om uvitenheten om henne.

Det er også spennende å ikke vite, og å få vite gradvis noe om en kvinne man vil  skal bosette seg i ens hjerte.

Hun virker tøff og ikke tøff på samme tid.

At hun kler seg så sexy og utfordrende med sine trange klær, betyr enten at hun er helt uten erfaring på det erotiske området, og er ute etter oppmerksomhet, eller at hun har mye erfaring og  utøver det gjennom å demonstrere det ved  å gå i slike klær.

Jeg  blir utsikker   om dette fordi hun kan virke som en  om ikke svak person, så en sårbar; det er noe veldig sart over henne, føler jeg.

Det er også mulig at hun ikke forstår hvor flott hun er, og at hennes tvil gjør seg utslag i å nettopp være utfordrende fordi hun tviler på det, og kompenserer  på denne måten.

Det vet jeg fra en  nær venninne som er så flott at hele gater snur seg etter henne når hun er i byen - samtidig som hun står i speilet og  lurer på om hun er noe å se på.

Og jeg har gitt opp å fortelle henne  hvor  vanvittig vakker hun her, hun tror det allikevel ikke.

Men det hjelper å oppmuntre henne om det  i porsjoner;  hun får bedre selvbilde av det for en tid av gangen.

Hun til og med likner mye på en av verdensstjernene i filmbransjen; og hva mer kan en ønske seg av utseendet.

Men er selvbildet dårlig, så hjelper ikke all verdens overbevisning om det motsatte.

Jeg tror ikke denne kvinnen her føler en slik uttilfredshet om seg selv - men jeg får ikke klarhet i  hva som er hennes virkelige jeg utfra bare å ha utvekslet tilstedevær med henne og gjennom  øynenes språk.

 

 

 

 

 

 

Slik går  dagene  - og ukene.

 

Andre ganger har hun på seg  en uniformsliknende jakke, som også de andre  har på seg.

 

 

   Utsikten til  plassen utenfor er panoramisk,  med gater som går ut i tre retninger og resulterer i at  mange mennesker passerer - den ene eller den andre veien.

Eller de står stille og prater - slik mennesker gjør.

En sjelden gang kan det hende man får orkesterplass til opprør. En  generalkrangel og påfølgende opptrinn med blålys og det hele.

Men det siste er sjelden her. Heldigvis.

Denne lille byen er en rolig og stille by. Det er kunstnernes by. Det er kunstens by.

Det er betraktningens by.

I dag er hun  her igjen. Jeg kan se det gjennom vinduene utenfra at det er henne, før jeg går inn.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå inn der  denne dagen, men  den beslutningen fikk  en brå endring da  jeg kunne konstatere at hun var der.

   Det er ganske mange  mennesker der i dag, og jeg vil gjerne ha favorittbordet mitt; det vil si det bordet der jeg kan betrakte henne mest mulig - og hun meg, for det er nemlig det som har skjedd de siste ukene; gjensidig betraktning og stille og hemmelige signaler av  ulike typer, former og frekvens.

En typisk dansk kunst i flørting - the  Danish art of flirting.

Det har aldri hvert noen tvil mellom oss hva disse signalene hentyder og er foranledningen til - men hvordan angripe situasjonen på en anstendig måte; det er den vanskeligste delen denne kunsten; den mest  avanserte formen.

Signalene hittil fra både henne og meg - mest fra henne - det var hun som begynte først - er forutsigbare og entydige.

   I dag har hun på seg skjørt. Skjørt som man før i  tiden ble forlegen over å se på unge kvinner.

Man lagte klingenavn på de korteste av dem og kalte dem blant annet “hullkort”.

Det var den gang - de som ser et “hullkort” skjørt i dag, vil bli ganske forvisset om at det er nettopp det det er.

Bare en liten bøyning forover; bøye seg over bordet for å tørke av støv eller  smuss fra gjester som har forlatt stedet, er nok til å se trusekantens nederste del.

Bøyer hun seg på samme måte for å gjøre det samme ved bordet  rett ovenfor, kan en ikke se en truse i det hele tatt, men en liten tynn  tøytråd som snirkler seg innover den delte baken - og blir borte i fantasien til de som har særlig interesse av å dvele ved  motivet.

Det heter visst “stringtruser”.

En kan sikkert stille seg spørsmål ved anstendigheten av slik  blotting av de erogene soner, og sikkert er de med liten, lav eller i verste fall ingen impulskontroll ut og kjører, på  den ene eller andre måte.

For meg er det perfekt.

Jeg er mer opptatt av kvinners hjerter enn  kjønnsorganer.

Men slik som dette erotiske krydderet er stimulerende.

Og selvsagt beskriver en slik påkledning kvinnens  intensjoner eller karakter.

Et viktig varemerke for en beiler  som meg, som gjerne  tar i mot gratis alle hindringer som fører til målet.

  Endelig ser det ut som om bordet  mitt  snart blir ledig.

Det kjennes som en evighet der jeg sår rett innenfor inngangsdøren ved stumtjeneren og venter på at den eldre damen skal få med seg skjerfet sitt. Hennes  nieser og nevøer - slik det virker som de er  i familieforhold til henne - tripper av utålmodighet for at hun skal komme.

Selv tripper jeg av tålmodighet  av to ting: For å få nettopp det bordet der den eldre damen gjør seg klar til å gå, og for å kunne sette meg nettopp der for å få en lang og spennende betaktningsstund til denne sylfiden.

For sylfide er hun - fra alle kanter; sikker også ovenfra om jeg hadde sette henne under en bro.

Hun er proposjonert  på akkurat den måten jeg elsker kvinners proporsjoner; lange ben; pæreformet rumpe; skuldre like brede som  hennes smale hofter.

Og et fremskutt venus; kvinner med lange ben har alltid det. Et meget fascinerende anatomisk faktum.

Hun har knallbrune øyne, og  mørkebrunt kjempetykt hår som sitter på hennes hode som skulle  det være parykk.

Hun har store lepper, usminket; takk og lov - jeg kan ikke fordra sminke; for ikke å snakke om plastikkpupper.

Det er det verste.

Hvorfor i all verden spør ikke kvinner menn om hvordan de liker kvinners bryster, før de legger seg under en gal verdens plastikkirugihysterisk mani; kvinner skal vite at menn mister potensen med en gang det går opp for dem at det er  plastikk inni der.

Små bryster eller store bryster - det er ikke det som det kommer an på i det hele tatt. Det kommer an på formen, og proporsjonen  på kroppen ellers.  Dens kongruens.

Selv  synes jeg det er uendelig spennende med små bryster; man må liksom granske litt mer omstendig for å se formens konturer fullstendig.

Det er spennende.

Dessuten vises  de  erogerte brystvortene bedre  på små bryster; og brystvorter er som oftest mer spennende og erotiske enn selveste brystet.

Kvinner  må snakke med menn om disse faktorene, og  ikke venninner - det er jo vi menn som vet det best. Som vet slike ting. Vi er jo granskerne i denne geografien, uavbrutt  vårt hele våkne  liv; ja, endog i drømmene.

  Vel, slike betraktninsfantasier kan en bare ha om en er en som meg - en som ikke får nok av den spenningen det er å flørte med en vakker dansk jente; pige.

De danske pigene kan det som ingen andre kvinner i verden kan helt på den samme måte - å  ha gjort flørtingen til en tradisjon og en kultur.

Til et nasjonalt erotisk rusmiddel.

Finnes det bedre rus enn å ruse seg på kvinner!?

Selvsagt ikke.

Jeg har alltid kalt Danmark for det nordiske Thailand - slik som man ofte av mange andre også hører det -  men etter som årene - og erfaringene - har blitt større og mer vidtrekkende,   kan jeg trygt si at de danske kvinner langt overgår Thailand,  rett og slett fordi de danske kvinners smil har en  allestedsnærværende erogen tilstand.

Reservasjonene  klikker først inn når moralen går over fra å være kunstnerisk og anstendig til betenkelig eller vulgær.

Man har ikke lov til å skitne til en dansk pikers flirtekunst med vulgariteter - da er hele vitsen borte.

Da er dagens erotiske  bravader knust.

Nei, slik skal det ikke være.

Brautende fulle, Nordmenn som  er mer hodebry for dansk politi enn de er velbehag for den danske kulturarv på det etiske og erotiske område, skal man ikke ha noe av.

Da jubler en i sitt indre når de eskorteres til nærmeste ferge for å skippe dem tilbake til sin primitivisme i hjemlandet; de legger som regel  også litt spy igjen på veien til fergen; et skammens stempel.

   Det er èn kunde igjen i  køen foran meg, og jeg sitrer nu av spenning for  å finne rettvalgte og sirlig pyntede ord som innledning til min bestilling.

Jeg  har bestemt meg for å granske henne mer inngående denne gangen; konstruere betimelige nødprovokasjoner på en måte som hun ikke egentlig tenker over med det samme, der og da, men som jeg vet at hun vil grunne på når jeg har satt meg.

- Kaffe, sier hun, og møter  blikket mitt kort før hun lar det synke til kanten på disken der beltet mitt begynner i samme høyde.

Det gjør hun alltid.

- Ja takk sier jeg og lager en lang betrakningspause før jeg tilføyer at  jeg ønsker mye fløte i den.

- Ja,  det tenkte jeg, sier hun.

- Hva tenkte du?, sier jeg - og later som om jeg oppfatter en  tvetydighet i hennes korte replikk.

- Ja, at du ville ha hvit kaffe, som de sier i England, sier hun, og møter blikket mitt og lar det dvele der.

Hun holder blikket lenge, og helt til jeg rekker frem mynten for å betale.

- Takk sier jeg og løfter brettet i det hun innskyter lynkjapt med behagelig stemme;  jeg kommer med det til deg,  bare gå og sett deg.

Mens hun sier det og ser på meg, ser jeg  at pupillene hennes er blitt merkbart større; og jeg nyter det synet der - det er det første og sikreste tegnet på at  også noe anatomisk  skjer med henne.

Leppene hennes vokser  merkbart også. 

Jeg legger lommeboken i lommen og snur meg mot bordet og er glad for at jeg hengte jakken min på stolen, da det er en par som ser på bordet og  åpenbart lurer på om det kan være ledig.

Jeg setter meg ned og finner en fin hvilestilling med armer og ben, slår opp avisen jeg også har lagt der,  på en tilfeldig side for å ha noe å  bedrive stundens spenning på.

Sekundene er så stillestående og  intense i en slik stund, der feromoner og testosteroner flyr frem og tilbake mellom sensorene - henne og meg.

Det er alltid en spenning mellom oss.

Det har det vært fra første gang jeg møtte henne her for flere måneder siden.

Og slik er det også nu - men i dag er det en endring på en merkelig og interessant måte  - en god følelse som alltid er vanskelig å sette navn på. Vanskelig fullt ut å definere.

   Jeg tenker - hva tenker hun nu; planlegger hun flere trekk fremover som jeg gjør. Er det en kalkulasjon på gang også i hennes  sinn?

Selvsagt, konkluderer jeg - og lar blikket gli over kafèen - eller restauranten  - som det egentlig er; en slags kombinasjon for å si det korrekt.

I den andre seksjonen av  byggningen er det hotell, med inngang fra hallen hvor toalettene ligger.

Hotellgjester kommer og går.

Noen for å spise.

Andre bare for å ta seg en titt på  gjestene - og ganske sikkert også på mitt utkårne flørteobjekt.

- Uff det var ikke pent tenkt, bebreider jeg meg selv  samtidig som tanken  forsvinner.

Flørteobjekt?

- Hmmm, mumler jeg stille for meg selv.

Hun er jo ikke det - hun er jo noe helt annet også; automatiske tanker og meninger om at hun kanskje er det danskene kaller ludder, slår jeg fra meg like fort som de dukker  opp.

- Ikke tale om!!!, protesterer jeg i mitt indre.

- Det er veldig uforskammet å tenke  det om henne, skjenner jeg på meg selv.

Jeg farer sammen i skuldre og  mage - tenk om hun hadde visst hva jeg i et lite øyeblikk spekulerte over!

Men den påtrengende  innvendingen om at jeg vet hva som - også - foregår her og der i et slikt miljø, ligger der som en ond orm og vrir seg; som et virus på en e-mail.

Jeg  tar en beslutning; en  vanskelig og risikabel beslutning.

Jeg vil finne det ut - i dag.

Jeg vil gå lenger; meg vil også egentlig opprettholde smerten ved å ikke vite; smerten ved ikke å kunne forsyne seg av denne perlen med det samme; lengselens smerte.

En smerte som er helt ulik alle andre smerter; som rett og slett kan være om ikke behagelig, så god; godvond som jeg har hørt venninner fnisende har uttalt om  intime aktiviteter i deres liv.

Det minner meg om de mange situasjonene i filmen Postmannen - og det var der jeg første gang ble klar over den anatomi som slitningene mellom  to elskende  er, eller vil bli; som man forventer - og hvor forventningene overskygger tid og rom.

Det er kanskje også en form for galskap i slike prosesser.

Hvorfor i all  verden kan en ikke bare si det rett ut; - jeg har lyst på deg!!

Den automatisk sperringen og obstruksjon som oppstår  synkront med det selvfølgelige, er ikke annet enn et underlig og uforklarlig fenomen.

Hvem kjenner seg ikke igjen i det!

  Mens jeg tenker og planlegger fremgangsmåte, ser jeg at hun tar brettet med min bestilling og gjør seg klar for  å servere den til meg.

Hun svinger seg hurtig rundt disken  som er formet slik at den stikker litt ut slik at man må ta en liten sving rundt den på vei til lokalet og bordene.

Gjøre en liten hurtig bevegelse med  hoftene for å gå fri av kanten.

Hun  har et bestemt uttrykk i ansiket - et lite lurt og fandenivolsk smil i øyne og munn; finnes det noe vakrere enn øyne som smiler, tenker jeg.

Og mens jeg sitter  i tanker om den siste tanken, er hun plutselig helt fremme vet bordet.

Jeg møter blikket henns og  i opptattheten over å nettopp gjøre det, enser jeg ikke at hun  har plassert seg helt annerledes ved bordet enn hva hun alltid ellers gjør, nemlig  å stille seg helt inntill meg ved siden av meg, for så å bøye seg svakt fremover og sette fra seg tallerkener eller kopper.

Hun har nu plassert seg over spissen på bordkanten, slik at det korte, dyptrøde silkeskjørtet hennes trekkes helt opp i skrittet og blotter  nedre del av trusen.

Hun har en sjøblå, stramsittende silketurse, som folder seg inn mellom leppene av kanten på bordet.

- Jasså, det var det  det lure og fandenivolske smilet var!!!

Situasjonen var bare noen tidels sekunder, men  det blir dvelende lenge i mine tanker, som  nu har får nærng  til  virkelige annerledes fantasier enn hva  jeg tidligere har tillatt om  henne - på godt og ont.

Hun enser - som er hennes plan - det er jeg nu ikke lenger i tvil om  - at jeg blir forfjamset over hennes dristige anatomiske foretak, skuler på meg med øynene helt ut  til siden for å klare å se på meg.

Hun snurper munnen sammen til en liten ertende trut, samtidig - og mens hun holder blikket fast på meg,  bruker hun borkanten som verktøy for å vippe skjørtet helt opp over  trusen, samtidig som hun dreier  hoften sin utover fra bordet, slik at hele  trusen  blir synlig.

Den stramtsittende silketrusen avslører tydelig de lange kjønnsleppene; de er tydelig eregerte og blottlegger avrundede lange ovale former.

  trekker huns seg fra bordkanten, og napper skjørtet på plass, med en  hurtig bevegelse, mens hun bøyer seg på skrå ned mot meg og sier med lav, rund stemme:

- Er du ikke bra?

- Hva....begynner jeg, før hun skyter inn et spørsmål til

- Du skjelver, fryser du?

- Du skjelver også, sier jeg

- Ja, jeg vet sier hun.

- Vet du?, sier hun.

- Absolutt,  repliserer jeg.

- Og det vet du at jeg ville komme til å vite også, fortsetter jeg i samme  åndedrag.

- Kanskje, sier hun ertende.

- Kanskje er ikke et tilstrekkelig ord, protesterer jeg.

- Nåvel, sier hun med halvlukket munn, og støter pekefingeren mot siden min og bluker med sitt høyre øye.

Så oppstår en lang konstant blikkveksling, hvor  ingen av  oss klarer å holde blikket  lenge av gangen før det flakker over kroppene våre.

Stunden fryes fast, og mens jeg forundres  over denne korte episoden,  og alt annet som har vært mellom oss før, sier hun:

- Jeg kommer tilbake om en stund   med påfyll på kaffe, så  glir hun lett og løst bakover og inn på kjøkkenet.

Jeg  merker at hun med en kjapp bevegelse med  venstrehånden nipper til seg i skrittet; en typisk bevegelse  som jeg har observert i liknende situasjoner  mange ganger før med kvinner.

Jeg har villet spørre nære venninner hva kvinner egentlig gjør eller hva som  forårsaker den konkrete bevegelsen, men jeg har ikke fått meg til å gjøre det.

Det blir noe pinlig over et slikt spørsmål, det blir veldig privat og intimt, og en vet ikke hvordan en skal stille det uten å bli misforstått heller; det  ville kanskje bli oppfattet som en invitasjon eller tilnærming, om enn  heller ikke helt unaturlig også overfor dem.

Men for en tid siden valgte jeg meg ut min spesielle venninne som vet like mye om meg og mitt indre som jeg om hennes.

Så der fikk jeg en forklaring en gang for alle - og det er for så vidt det som jeg har tenkt meg at det er, men som jeg aldri før har kunnet konkretisere eller bevise.

- Så nå når jeg ser  denne automatiske bevegelsen; dette lille rykket som kvinner i erotisk bevegelse foretar seg - antakelig helt ubevisst -  så er jeg skammelig selvtilfreds når jeg  vet hva det er de gjør, og  grunne til det.

Det skulle leserne gjerne ha visst!! - men det må de tenkte eller finne ut selv; de kvinnelige lesere vet det jo allerede, - så da kan menn lure, og grave og spørre de de måtte ha tilgjengelig for å få svar på slike inquisitive spørsmål.

Ha!!

  Etter å ha lest avisen sikkert  femten ganger eller mer eller mindre - uten å  huske et eneste ord eller setning  - begynner jeg forfra igjen; men mest for å skjule blikket mitt bak den for at ikke det overfor andre i lokalet skal virke stirrende som en sulten ørkensoldat.

 

En ettermiddag

En mørkerød bil kjører inn på parkeringsplassen på motsatt side av hvor jeg er parkert.

Jeg enser den i speilet i det jeg legger parkeringsbilletten på dashbordet, og gjør meg klar til å gå ut av bilen.

Jeg merker meg denne bilen fordi den er   en sportsbil; den er lav og  skiller seg ut fra de andre bilen som står i rekken  på begge  sidene.

Jeg merker meg at skiltene  ikke er danske; men  jeg er ikke sikker på hvilket  land de er fra.

Jeg konsaterer at de ikke er engelske, svenske eller norske, som jeg  ville gjenkjenne med en gang.

Det har dessuten regnet mye på formiddagen, og  skiltene er utydelig på grunn av  at sølete vann har sprutet opp på dem.

Det er fortsatt lyst, men skumringen begynner så vidt å   merkes. Klokken er allerede tre på ettermiddagen og det er  oktober og mørkere tider.

Det er fortsatt ganske varm i luften, så jeg har  tynne klær på meg.

I det jeg går ut av bilen og  studerer den  mørkerøde sportbilen men jeg låser min bil, ser jeg en kvinne som er  på vei  ut fra parkeringsplassen i retning av et postkontor som ligger på andre siden.

- Så raskt hun gikk ut fra bilen, innskyter meg for meg selv, og  putter avisen under armen mens jeg  begynner å gå  mot utgangen.

Jeg   går en svak sving mot  sportsbilen for å se hvilket merke det er, da jeg ikke er sikker på det.

Det er en Mercedes 280 SE.  En cirka 1984 modell - den samme som jeg har  hatt før; ja, den samme fargen til og med.

Jeg kikker fort inn i kupéen, og føler meg dum for å gjøre det, og skotter meg mens jeg ser meg  rundt om noen ser min dumhet ved å glane inn i andres biler.

Blikket mitt svever over baksetet i det jeg begynner å gå bort derfra.

Det ligger en  lys barnelue der og en bok som er ganske  tykk, og har mørkeblå permer; men jeg klarer ikke å se tittelen.

Mens jeg går  ut fra parkeringsplassen, ruller noen minner fra England over  meg, og  sportsbilen  jeg hadde og bestemte meg for å beholde resten av livet – bilen var en barndomsdrøm som til slutt gikk i oppfyllelse, mange år etter og  derfor også mulig å kjøpe på grunn av prisforringelse med så mange år.

Men jeg så meg nødt til å selge den av forskjellige grunner - noe som har irritert meg og plaget meg en god del siden.

Heldigvis var det en  klassevenninne  fra studietiden som kjøpte den, og jeg visste at den ikke bare kom i gode hender, men at den også ble stelt med som om den skulle ha vært min fremdeles.

Designen er tidløs, tenker jeg, og sammenlikner  de nyeste utgavene av disse, som jeg synes ser ut som matboksen min på folkeskolen.

- Vel, ikke helt slik, tenker jeg, men den gamle, gode designen er den beste.

- Er det ikke merkelig, tenker jeg, hvordan en helt ny situasjon bringer minner tilbake i en helt annen tid, i et helt annet land.

Hvordan hver eneste liten hverdagslig detalj kan fremkalle helt andre detaljer og rekapitulere tiden som har vært.

Men jeg kjenner ikke igjen skiltnummeret på bilen; hadde det vært det samme som på min, så ville jeg ha kjent det igjen med en gang, og det er det ikke.

Derfor tenker jeg ikke mer over bilen enn at den er ganske lik, ja helt lik den jeg før har hatt.

Jeg rulser inn på en bokhandel like ved og  prøver å finne noe til  lapopen min, men de er utsolgt for det jeg skal ha, så det blir til at jeg tusler litt rundt  i bokhandeln og titter på bøker og annet.

I en hylle over engelsk litteratrur merker jeg meg en tykk mørkeblå bok, og tenker at den er akkurat så tykk som den som lå på baksetet i bilen, og jeg tar den ut for å se næremere på den.

“Beyond   infinity”, er tittelen på den.

Jeg er interessert i alt mulig om det som er utenom det som er, så jeg bestemmer meg for å kjøpe den.

Det er ikke fordi den likner på den som lå i baksetet på bilen, men det slår meg at den er lik i tykkelse og farge - men jeg tenker ikke mer på det.

Jeg betaler den i kassen ved utgangsdøren, og bestemmer meg for  å ta en titt til på  bøkene om poesi og dikt; der er det også en hylle med engelske  dikt og poesi.

Det slår meg at det er et så godt utvalg av engelske bøker i denne bokhandelen,  for en så liten by  å være - men jeg  slutter at det sikkert er stor etterspørsel blant de mange intellektuelle og kunstnere som bor i akkurat denne byen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

"Silje"

 

Det er ikke lang tid igjen til jul.

Snøen i dette landet kommer og går, og brøytebilene er på veiene med en gang noen centimeter  har lagt seg.

Og  et slikt land som ikke er vant med menger av snø og kalde vintre, får  bilførere problemer; de kjører i grøften og de kjører på hverandre.

Det er litt komisk å tenke på - i   Norden forøvrig hører og ser man ikke brøytebiler før mengder av hvit masse har dalet  ned.

Og bilene har ikke større problemer allikevel; øvelse gjør tydelig mester også på dette feltet i livet.

  Jeg rykkes ut av dype tanker når jeg kjenner  den friske duften av klær som har vært ute i luften lenge, når en person setter seg ved siden av meg på krakken i baren på denne koselige puben, som er blitt mitt stamsted.

En kvinne i  dyp rød,  vinterkåpe har satt seg ved siden av meg, men jeg ser ikke fjeset fra siden, da  håret hennes er spredd  utover og dekker  det.

Jeg kan ikke bøye meg frem for å   finne det ut heller, det ville virke for påtrengende.

Det er bakdelen med å sitte på en krakk i en bar; man ser bare sidelenges på de andre i baren.

Men fordelen av baren, er om det er en interessant bardame som er  rett foran en innenfor disken.

Og de er det mange om rundt i dette landet på de utallelige barene.

Og på denne baren er det også to lekre damer som arbeider.

Men de er ikke her i kveld.

Så har jeg visst falt i tanker igjen, for når noen ganske høyt roper  Silje fra andre siden av lokalet,  våkner jeg virkelig  opp.

- Har jeg ikke hørt det navnet før, for noen dager siden?

- Silje?

Jeg knytter ikke det til  det navnet jeg har hørt blitt uttalt på restauranten for to månder siden, så jeg snur meg bare rolig og ser i retningen hvor  lyrden kommer fra.

Kvinnen som satte seg ved siden av meg, har lagt  kåpen sin på barkrakken, og gått på toalettet, antakelig.

- Silje, roper mannen på den anre siden av lokalet igjen, og da ser jeg henne når hun kommer til syne ut fra toalettet, og  søker over lokalet, om det  er henne det ropes på.

Det er ganske høy musikk nu, og hun hører tydeligvis ikke godt nok til å være sikker på at det er henne det ropes på.

Så kommer hun lenger inn i lokalet, og  det svake lyset som lyser fra en farvet sporlight i taket, lyser  opp hele henne. Og da ser jeg det: Det er henne.

Hun heter altså Silje, og antakelig frekventerer denne puben, som meg, når hun er ute på byen.

Det er litt merkelig også, tenker jeg - jeg har ikke lagt merke til henne her før.

Jeg slutter at hun må være fra et annet sted av landet, og nettopp har flyttet hit, siden jeg ikke før har lagt merke til henne, og jeg er  jo  veldig ofte her – flere kvelder i uken.

Mens øynene hennes søker over lokalet for å se hvem som roper  navnet, møtes våre øyne.

Hun har tydeligvis  ikke lagt merke til at det var meg hun satte seg ved siden av i baren.

Hun skakker på hodet som om hun tenker; du her?

Hun åpner  begynner å åpne munnen for å si noe, men lukker den igjen, og sender meg et smil som er helt forskjellig fra de intense smilene i kafeen; hennes  smil i dag er genert og tilbakeholdende, men sikkert og fast.

Hun utfører et litte nikk på hodet til meg mens hun snur seg mot mannen som har ropt navnet hennes.

Hun går bort til mannen ved bordet i andre enden av lokalet, men håndhilser ikke på ham, hvilket enten kan bety at han er veldig kjent for henne, eller  lite kjent og en som hun ønsker å ha avstand til.

- Sikkert en beiler, tenker jeg, og kjenner at jeg er blitt anspent og årvåken for hva som skjer. Sjalusi? Misunnelse? Oh, my god, tenker jeg – jeg er blitt forelsket i denne kvinnen.

Det har  ikke slått meg før.

Ikke på denne måten.

- Det er absurd, bebreider jeg meg selv; hun er jo så ung; det er så mange år forskjell på oss.

- Nei, nei, tenker jeg konkluderende; slutt og tenkt på henne på den måten.

Hun holder flere skritts avstand til mannen hun snakker med.  Og mens jeg har sittet i de siste analyserende tankene, er det også kommet en annen mann dit og satt seg ved bordet rett på andre siden av mannen hun snakker med.

Hun ser mer på ham mens hun snakker med den andre, og da blir jeg sikker på at den første  ikke interesserer henne på annet plan enn at det er en mann som hun kjenner; kanskje er det hennes sjef fra jobben – hva vet jeg.

Kanskje en nabo?

Han derimot ser ut til å suge henne til seg  med sitt kroppspråk – så jeg forklarer til meg selv at det må være en tidligere beidler  - eller kjæreste, til og med.

Det er i hvert fall slik mellom de to nu, at  den ene er interessert i den andre, og at hun er den ene som ikke er interessert i ham på det emosjonelle planet.

Så rekker hun ut hånden til den andre og sier et eller annet mens hun trykker den, og vrir  kroppen i en positur som at hun  er i ferd med å gå derfra.

Hjertet mitt hopper kjempehøyt av hennes bevegelse, og jeg  tenker at hva i  all verden er det nu som kommer til   å skje....kommer hun for å hente kåpen sin eller kommer hun for å sette seg her igjen?

Jeg merker meg hele hennes vesen mens hun går bra bordet  i retning av baren; det blir en  som en sakte film.....jeg granser henne fra topp til tå.

Hun har  på seg en dyp blå silkekjole som sitter så stramt om hoftene hennes at venus synes gjennom den.

Kjolen er utringet i en v-form, og en dyprød brystholder synes ved at litt av den stikker utover i v-formens bare hud.

Jeg  tenker så hardt på hennes postitur og bevegelser at jeg er som i en transe.

Her har jeg beundret denne kvinne i måneder  nu, og åpenbart har hatt en mental kontakt med henne på en sånn måte at det spiser seg inn i hele livet; oppsluker tanker og gjøremål; fyller på ny energi av ren innbilning  om at hun er en kvinne som jeg gjerne vil knytte  fremtidig kontakt med.

Og der aldersforskjellen  er det største oddset – set ut fra en tradisjonell vinkel.

Jeg aner ikke hvor gammel hun er en gang, men jeg  har hele tiden holdt for meg som en sikkerhet at hun er mellom 22 og 27 år, noe der omkring, har jeg tenkt.

Ikke minst betraktet utfra at hun virker skarp og  av de små konversasjonene  vi til nu  har hatt, virker hun moden langt over gjennomsnittet.

Hennes modenhet  tar jeg absolutt ikke feil av – der er jeg brennsikker; så pass psykologisk insikt og erfaring har jeg, at jeg tviler ikke på det.

- Hei,  lyder en dansk umiskjennelig kvinnestemme! 

Så, står hun der. Rett foran meg. De siste skrittene hun har tatt tilbake hit, har jeg ikke merket på grunn av de dype tankene  som har tykket meg vekt fra virkeligheten noen sekunder.

Så strekker hun hånden ut mot meg, og pirker meg på nesen min med pekefingeren mens hun setter seg  på krakken.

Hun rugger seg litt frem og tilbake som en  vaglende høne mens hun  leter etter den rette posisjonen på krakken.

- Skal du ikke gå over til dine venner, detter det ut av meg, og i samme sekund tenker jeg  for en idiotisk  ytring jeg presterte; fullstendig malplassert.

- Hun ser forbauset på meg; virkelig forbauset...men kommenterer ikke  mitt spørsmål, bare skakker på hodet, og ser meg direkte og intenst inn i øynene.

Så oppstår en lang pause; om ikke pinlig – slik den vel kunne ha vært utfra min idiotiske kommentar – så frustrerende....hva nu? 

- Er det ikke her du sitter, da?, sier hun direkte og ertende.

- Hva i himmelens navn kan en svare til det?, tenker jeg og blir fullstendig ord skyldig.

- Jesus Christ, tenker jeg; hva var det hun nettopp sa!

Er det ikke her du sitter?

- Vet hun at jeg går her ofte? – er hun kommet   hit av  ren planmessighet?

- Er hun kommet hit for å møte meg rett og slett?

Da har hun i så fall tolket meg langt bedre enn jeg har tolket henne gjennom de siste ukene.

Mens hun sitter og venter på at jeg skal si noe, skyver hun  hånden inn mellom lårene, helt opp i skrittet, som kvinner ofte gjør; en automatisk bevegelse som jeg ikke har fått svar på; som jeg har glemt å spørre mitt kvinneinformasjonsobjekt; min fortrolige venninne.

Kanskje kvinner selv ikke er klar over hvorfor de inntar en slik positur.

Jeg er sikker på at det ikke denne gang er noen bevisst seksuell provokasjon fra hennes side; det har jeg heller ikke trodd før heller alle de ganger jeg har sett denne bevegelsen fra mange kvinner i ulike sammenhenger.

Vel, det der skal jeg finne ut av også,  bestemmer jeg meg for der og da....og leter etter en setning; et ord for å bryte den tausheten som nu har oppstått.

 Hun merker at jeg er forfjamset over  sitt  imperativisk spørsmål, og gjør tegn til meg med øyne og hode at hun forventer at jeg skal kommentere det.

Hun  legger hodet helt ned på skulderen, og trekker pusten.

- Vet du at jeg bruker å gå hit om kveldene, siden du spør sånn, åpner jeg setningen?

- Ja, vet ikke du at jeg vet det, svarer hun så kjapt at jeg skulle tro at hun visste hva jeg både vet og ikke vet, og hva som jeg har håpet på at hun vil forstå.

- Nei, nå tror jeg ikke mine egne ører, repliserer jeg  uten å si det høyt.

Jeg nekter å tro at denne kvinne kan ha noe som helt med noe annet å gjøre enn den omgang og bekjenskap som har oppstått mellom oss fra kafeen.

Men jeg kjenner at jeg blir litt på vakt; gamle og innlærte holdninger fra yrket  mitt veller opp i meg.

- Hvordan skulle jeg kunne vite det; at du vet at jeg går her ofte...jeg kan ikke lese tankene dine så åpenbart og direkte, svarer jeg, og fortsetter: Men kanskje du kan forklare meg det, sier jeg så og stryker hånden  min bevisst så vidt bort i låret hennes.

Den første berøringen, tenker jeg, mens jeg gjør det – hvor mange flere?, lurer jeg på i samme tankeslutt.

Hun svarer ikke på mitt siste spørmål til hennes, men bare ser direkte på meg lenge. Hun leker nå med hånden gjennom håret sitt; knar det mellom fingrene sine.

Så blir det igjen en lang pause – en god pause; vi betrakter hverandre; øyne glir over hverandre; hun lar lårene sine gli fra hverandre så langt det lar seg gjøre i den pintrange kjolen.

- Du har en nydelig kjole på deg, bryter jeg stillheten med; helt planlagt for å endre samtaleemne, siden hun tydeligvis ikke vil fortelle hvorfor hun vet at jeg er her ofte, eller fordi at hun blir forbauset over at jeg ikke vet det; det siste kan det se ut som utfra hvordan hun med hele seg er forbauset over det.

- Ja, jeg har fått den sent helt fra Libanon, svarer hun; den er nok veldig kostbar, særlig her i landet, legger hun til.

- Libanon? – utbryter jeg med lav stemme, som jeg ikke vil at noen skal høre ordet; uten at jeg vet hvorfor jeg skulle hindre noen i å høre det – ordet er jo både vakkert og representerer et vakkert land.

 

 

- Jo, min mor er derfra; hun er fra  Sør Beirut, fra den kristne delen av byen, legger hun fort til, som om hun synes det skulle være flaut å  si at moren ikke kommer fra et kristen Libanon.

- Ja, jeg heter heller ikke Silje, slik du hørte det ble ropt etter meg i stad.

- Å, jeg trodde det navnet passet ganske godt på deg; jeg hørte det nemlig for lenge siden noen som ropte det etter deg i kafeen.

Vel, jeg heter altså ikke Silje.

- Grunnen til at jeg blir kalt Silje, er at min slekt her synes det er så komplisert å  uttale mitt libanesiske navn.

- Kanskje ikke jeg synes det er så vanskelig å uttale; jeg er jo vant med arabisk og hebraisk.

- Ja, Silje er en avledning  eller forkortning  på mitt egentlige navn.

- Og det er.......

- Ja, vil du ikke gjette litt først, du som er kjent med språkene, som du sier.

- Jo, jeg har selvsagt  allerede begynt å fundere på hva det er....Sinisasjna? Silatirali?  Silvofilisa?

- Ha, ha, ha, ha, ler hun høyt og inderlig

- Det der er ikke noe navn i det  hele tatt, vel!

- Er det ikke det? – jeg kjente jo flere som heter det, da jeg var der.

- Det gjorde du ikke, det, fordi det er ikke noe navn, der er noen ord du har funnet på akkurat nu.

- Vel, jeg heter altså

- Og det er et ordentlig navn; er det ikke vanskelig?

- Jeg kan bruke begge, jeg om du vil, synes ikke det var så veldig vanskelig.

- Ok, ok.

- Du husker altså ikke at  du har sett meg før?

- Nu blir det for gåtefullt her; har jeg sett deg før?

- Ja, men det er veldig lenge siden, og jeg har forandret meg mye siden da.

- Og du har ikke forandret deg så mye, ser jeg, så derfor var det ganske lett å kjenne deg igjen.

- Nu gjør du meg så nygjerrig at jeg holder det ikke ut.

- Det er ikke så farlig, du kommer til å finne det ut etter hvert som du blir mer kjent med meg.

- Ja, du kommer til å forstå hvem jeg er når du ser noe – etter hvert.

- Du piner livet av meg!!, sier jeg i en bedende tone, for  om mulig å lokke ut en forsnakkelse fra henne.

- Du må nok pines til du finner det ut selv; det er nok ikke så smertefullt heller, tror jeg.

- Kall det heller spennende.....den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, erter hun meg.

Tankene mine farer tilbake i tid og sted og rom.

Jeg tenker selvsagt på at hun kan være barn av mine forbindelser, venner eller studiekamerater - men hvor, i hvilket land?

Utseendemessig kan hun være fra hvor som helst tenker jeg, og studerer henne igjen, nøye, mens hun nu er opptatt med å lete etter ett eller annet i vesken sin.

Det kan selvsagt ikke være noen fra Israel eller Libanon eller  Asia. Det ville selvsagt ha syntes mer distinkt enn bare henns ravnsvarte øyne; huden hennes avslører ingenting utover å være en europeer.

Navnet sier meg ingenting, selv om jeg ikke ennu har fått vite det annet enn at hennes kallenavn likner på hennes egentlige navn.

Men jeg leter i minnet og hukommelsen etter mulige løsninger   på denne tilgjorte gåtefulle kvinnen, kommer jeg til å tenke på Marion.

Silje  her  minner meg mye om Marion. Marion er ikke mer. Marion tok sitt liv (det sier i hvert fall helles kolleger; men jeg har alltid hatt en mistanke om at hele historien om hennes død er sann; alltid siden jeg hørte  at hun hadde dødd ved å ta sitt eget liv, har det ligget en nagende ekkel følelse av at alt er ikke som det skal være).

Marion   kunne egentlig vært hennes tvillingsøster; hennes eneggede tvillingssøster, tenker jeg hardt, så hardt og grundig at Siljes stemme høres ut som den kommer fra andre  siden av en dyp dal, når hun sier navnet mitt.

Som så mange  andre ganger denne dagen og kvelden, rykkes jeg tilbake til virkeligheten igjen.

- Dew; jeg husker til og med navnet ditt! Det er ikke verst, hva?

- Ja, jeg lurer  virkelig på hvorfor du husker så mye om meg, som du sier, om det er sant alt sammen du sier.....hvorfor har du da vært så opphengt i meg? Hele denne tiden?

- Det finner du ut av, bare se.

- Hvorfor skal det være så hemmelig og seigpinelig?

- Nei, egentlig ikke, jeg bare vil ha litt spenning, og dramatikk, det er det hele - fortsette der vi begynte, du vet.

-Jeg liker å  teste grenser litt utover det vanlige ved å flørte; selvsagt etter at jeg har forsikret meg  om at det ikke blir anstøtende for den det gjelder.

- Og jeg tror ikke noe ved meg hittil har vekket  anstøt eller avsky hos deg, ikke sant vel?

- Mer sant kunne det ikke ha blitt, repliserer jeg, men tankene rundt  Marion ennu dveler i minnet, og vil liksom ikke blekne hen eller blir borte.

- Du er skarp, sier jeg.

- Vel, det vet du bedre enn meg, men det er  en tilstand som blir påpeket hos meg fra enkelte tilbakevendende.

- Det er jeg stolt over, selvsagt.

Puben er etter hvert blitt  fylt til randen av mennesker mens vi har sittet  samtalet frem og tilbake, og tiden har  fløyet avsted.

Det ligger en tykk tåke av kreftfremkallende røyk i lokalet; danskene har ikke helt forstått ennu at røyking går på helsen løs, også for  de som ikke røyker.

Musikken på denne puben  - helt forskjellig fra andre i området - er dempet og det er   veldig behagelig. En slipper å rope og skrike for å føre en vanlig samtale; slik skal det være, det har innehaveren - en ung kvinne - forstått.

Musikken er variert og melodiøs. Iblant kommer det trubadurer innom og underhoder med legende musikk, andre ganger små landsband, eller trioer.

Det er denne allsidigheten som gjør stedet populært; de besøkende er i alle aldre over  femten år - og noen er ennu yngre i blant dersom de er i følge med voksne.

De yngste må selvsagt drikke brus - sodavann som man sier her - og det er akseptert at helt unge får lov til å gå hit sammen med voksne; det er ok, det skaper et stort aldersregister, og det blir en koselig familiær sfære over det hele.

Men selvsagt må de helt unge forlate stedet tidligere på kvelden, jeg tror de må forlate puben ved ellevetiden.

Puben stenger klokken tre på natten.

De siste drinkene serveres klokken to.

De siste to timene avtar  også musikken, og i og med at mange yngre i disse timene har gått, så leggger det seg en roligere amosfære over lokalet - gjestene snakker lavere og mer intimt mot slutten av kvelden, eller rettere natten.

Jeg føler  meg i en merkelig stemning og humør - her sitter denne kvinnen ved siden av meg, og påstår at hun til og med om ikke kjenner meg, så vet hun hvem jeg er, og som jeg har brukt uker på å prøve å komme i nærmere kontakt  med enn de korte dialogene vi har hatt ved bestilling av mat på resturanten.

Mannen som hun snakket med tidligere, kommer bort til denne  fra siden og   pikker henne i skulderen, og sier  adjø til henne.

Den andre står lenger i bakgrunne og venter.

Hun nikker lett på hodet sitt til ham, men sier ingenting.

Han vil si noe mer, men lukker munnen og trekker seg bakover fra bardisken for å gå mot inngangsdøren - han virker åpenbart skuffet over  hennes  måte å   ta farvel med ham på; et lite nikk med et vakkert hode.

Det er det hele.

Hun snur seg mot meg, og trekker lett på skuldrene sine, som om hun vil bekrefte overfor meg at det er ikke noe spesielt ved ham som hun ønsker å utdype noe mer.

- Hvem er det, sier jeg lavt?

- Å, jeg vet ikke helt hva jeg skal si, ikke noe viktig; jeg tror  han bor i samme kvartal som jeg. Han påkaller alltid min oppmerksomhet når han treffer meg.

- Jeg vet ikke hva han vil, og jeg vil  heller ikke finne det ut.

- Ok, sier jeg, og  ønsker ikke å stille flere spørsmål derom.

Det er  hvert fall ikke interessant for meg - tvert imot føles det som en lise  å indirekte få bekreftet at det ikke er noen relasjoner mellom dem.

En rival mindre, er alltid good news, tenker jeg, men jeg ser på henne igjen med et litt fraværende blikk.

Det merker hun, og sier; - Du tenker deg langt avsted ofte?

- Vel, i dag gjør jeg det - ikke minst fordi du har satt min hukommelse på en stor, stor prøve.

- Du tenker mye ellers også, fortsetter hun, og henviser til at hun i skjul mange ganger har betraktet meg i restauranten.

- Ja, minner og annet kan være strevsomt i blant, svarer jeg bare for å kommentere hennes for så vidt korrete observasjoner av meg.

- Du er som meg veldig måteholden med alkohol?, spør jeg.

- Ja, jeg liker egentlig ikke alkohol, men det er ok å ha noe å sippe til slik som nu.

- For det meste når jeg er ute slik - og dessuten kjører jeg nesten bestandig - drikker jeg bare leskedrikker eller alkoholdrie drikker; alkohol gjør ingenting med meg annet enn å få meg til å virke sløv og trett.

- Noen oppkvikkethet eller oppstemthet har jeg aldri erfart med den slags varer.

- Det samme her, sier jeg, og peker på det ene vinglasset jeg har satt til livs i løpet av de timene vi har sittet der.

- Så. nu har vi funnet  ut at hvert fall på dette punkt er ganske like.

- Ja, ikke sant, sier hun, og legger til at det skal nok vise seg at vi er like på mange punkter.

Igjen kommer hun med en betraktning om meg eller oss som jeg ikke fatter hvorfor hun gjør, men jeg kommenterer det ikke, bare lar det henge i luften.

- Kanskje det, svarer jeg, og smiler det vakreste og  mest intense smilet jeg innbiller meg at jeg er i stand til å forme mot henne.

- Hun ser på meg med dette vanvittig flott blikket sitt, og som hun selvsagt lar bevisst dvele flere sekunder, før hun lager en slag barnetrut med munnen, og smiler igjen avvepnende.

Vi blir sittende lenge uten å si noe;  bare lytte til musikken, betrakte  menneskene og nyte atmosfæren i lokalet.

Klokken tikker mot stengetid - flere har allerede gått  til hver sitt, og gjestene blir færre og færre etter som  det nærmer seg stengetid.

To kvinner sitter i et hjørne av lokalet og virker helt oppslukt av en samtale de har gående.

Den ene er blod, den andre har langt  skottsk-rødt hår - ginger hair.

De er kledd i meget kostbare klær; affluent, altså, tenker jeg, og tenker at jeg gjerne skulle vite hva som skjuler seg bak disse kvinnene.

Hva gjør de?

hvor kommer de fra?

hva bedriver de dagene med?

Slik tenker jeg alltid om spesielle mennesker, tenker jeg med meg selv; slik har det alltid vært; jeg ønsker alltid å skulle kunne vite historien bak slike mennesker;  barndom og oppvekst; kontaktflate og virke.

Jeg merket meg de to da de kom inn og stod ved baren mens de bestilte drinker; den ene bestilte en stor Cola, og det kan bety at hun enten kjører bil, eller at hun er avholdskvinne, eller at hun ikke kan nyte alkohol av en eller annen annen grunn.

De hadde på seg dyre smykker, armbån, klokker og halskjeder.

Jeg kunne til og med se at den ene hadde en Cartier klikke, av den rektandulære typenen.

Mens jeg lar tankene vandre disse timene bakover i tid om disse to kvinnene, ser  jeg gjennom vinduet ut mot gaten at en uttrykningsbil, et utrykningskjøretøy, kaster blå skrape lysstråler inn vinduet og rundt bygningene og gaten utenfor.

Den har tydelivis stanset opp lenger  oppe i gaten og før inngangen til puben.

Jeg tenker ikke mer over det, men litt senere når jeg titter ut vinduet igjen, merker jeg at det duse lyset fra gatelykter og vinduer har kommet tilbake; de blå gjennomtrengende lysstrålene er borte igjen.

Det normale har gjenoppstått.

- Det normale, tenker jeg med meg selv - og rekapitulerer flere minner bakover i tid.

Denne stemningen i et slikt lokale  i sene nattestimer, er alltid rom for refleksjon.

Det er derfor jeg går i kirker eller store monumentale historiske bygdninger; jeg er en smed til å visitere gamle borger i England eller ellers rundt i Europa hvor situasjoner bringer meg til.

Det er noe merkelig over historier.

Tenk bare på dette gamle huset her, hvor det etter hvert er blitt etablert en pub - det er sikkert bygget lenge før 1900-tallet; tenk alle de mennesker som har gått ut og inn her gjennom tidene, for ikke å snakke om de masser som har passert gaten utenfor; det som sikkert  helt i begynnelsen av byens tilblivelser, kun har vært en grusvei, en path; sti.

Tenk all den lykke eller ulykke som har regjert  bare i dette kvartal her i byen.

- Men hvorfor skulle jeg vite det; kjenne til det?, reflekterer jeg videre - hva ville det ha tilføyet mitt liv i så måte.

Jo, så klart ville det ha vært til stor inspirasjon for dikting eller skriving av noveller eller romaner, om en ville anvende en slik historie som kilde eller kilder.

Og det interessante - eller vanskelige; det beklagelige, kanskje - er at hvert enkelt indivi, hver eneste person oppfatter alt sammen individuelt; nyansene og detaljene i alle minner og historier er forksjellig fra alle andres.

Man er helt alene i så måte; ikke en eneste oppfatter stemninger eller atmosfære eller fargen av disse likt.

Man er alene enten man vil eller ikke.

En kan forenes gjennom samtaler og dialoger eller nærvær, kroppslig eller mentalt, men det store minnet om ens egen  forflutna - det passerte - minnet eller historien - er man alene om; i alle dets former.

- Musikk forener, tenker jeg.

Og mens jeg tenker det, annonseres det at den siste drinken kan bestilles før baren stenger for kvelden, eller rettere, natten - klokken er blitt over stengetid; den er blitt fire på morgenen, som vi siker i Sandinavia, in the morning, som vi sier i England.

For morgenkvist er det blitt.

Lysskjæret som har jaget natten bort, bryter utålmodig gjennom og fortrenger konturer og silhuetter og gir detaljene slik de er når lysets nådeløse nøyaktighet  og klarhet avslører enhvers vesen og fysiske materie.

Grenene på trærne blir tydelige.

Forgreninger til livets realitetet blir tydeligere.

Mens tanker og sinn tilsøres av tidsens krav til søvn i nattens og morgenens svøpe, klarner  naturen og det myldrende liv ellers.

Et postbud haster avsted forbi vinduet.

Taxiene har  begynt å strene ut fra holdeplassene rundt i byen, for å frakte de tidligste til sine gjøremål; reiser eller annet som krever morgenfulger - fabrikker begynner tidlige skift; et slakteri i nærheten starter opp grytidlig på morgenen.

Det er fredag morgen, og arbeidere lengter etter denne dagen - slutten av uken.

I morgen kveld og natt vil enda flere gjester fylle puben her.

Da er det week-end og week-end fest for de fleste.

Når alle gjestene har gått hjem eller til hver sitt hva enn det måtte være - derom er mulighetene mange i en slik by som dette - sitter bare fire igjen; de to kvinnene i sin heftige og fremdeles dialog, og Sije og jeg.

Vi har sittet tause lenge nu, bare levet i nuet og atmosfæren  her.

Jeg forunders over hvem denne kvinnen egentlig er.

Usikkerheten tar overhånd.

Hun kan jo ha tilegnet seg opplysninger om meg gjennom disse månedene, fra bordet mitt når jeg i et øyeblikk har forlatt det for nødvendige ærener; lest notater eller annet, som har ligget åpent på bordet mitt, for  så utnytte det til å skape en spenning for henne selv.

Men hvorfor skulle hun det egentlig?

Så spenningshungrig kan da ikke mennesker være.

- Påstå at hun vet hvem jeg er, og at hun forundres over at jeg ikke vet eller forstår hvem hun er.

- Jeg kjører deg hjem, sier hun plutselig, og bryter dermed tausheten for første gang på ganske lenge.

Bare blikk har  vekslet meninger i denne  stunden ellers; greit nok språk det, selvsagt; ønenes språk er vesentlig og direkte, kanskje mer direkte, ærlig og oppriktig enn ord.

- Vel, sier jeg, uten at jeg egentlig mener å nøle over det, men lar det lyde slik allikevel.

- Vel?, repliserer hun; det kan jeg vel.

Hun skakker på hodet og trekker skuldrene sammen fremover som et lite barn som har et høyt ønske om ett eller annet; et slags bedende blikk.

- Jeg har jo ikke så langt hjem, så jeg kan jo gå dit.

- Da  blir du bare mer våken; for du skal vel sove nu etterpå, ikke sant?

- Jo, jeg vil virkelig sove nu.

- Jeg kan ikke være med deg hjem i kveld, da jeg skal kjøre ganske langt etterpå, sier hun, og avfeier med et nikk på hodet at hun ikke vil svare på hvor hun skal, når jeg åpner munnen for å spørre henne om nettopp det.

- Det var det du skulle spørre om, kommenterer hun min hevelse av øyenbryene, når hun svarer det.

- Jo, det ville jeg gjerne ha ønsket.

- Det har vel ligget ganske klart i luften mellom oss lenge, ikke sant?, sier jeg.

- Det vil jeg ikke svare konkret på, sier hun og fortsetter: Du  forstår det like godt som meg og behøver ikke å ha noen bekreftelse på det.

- Du er anigmatisk, klager jeg; veldig, fortsetter jeg i en lang tone og drar ut ordet som en uløselig gåte.

- Anigmatisk, jeg?, svarer hun med en gjennomskuelig og bifallende kammuflasje, og snurper sammen hele uttrykket sitt til en enda større og uløselig gåte.

- Alt henger sammen, og alt vil bli løst, svarer hun forløsende for en stakkars, og fortsetter med å følge opp transporterklæringen sin.

- Jeg kjører deg hjem nå.

De to kvinnene som har sittet i en endeløs og tilsynelatende intens diskusjon, har reist seg og står og ser mot stumtjeneren hvor de har hengt fra seg sitt kostbare yttertøy.

En av barpersonellet har begynt å tørke av bordene og bråker litt besvisst  med stoler og glass, for å fortelle om sin utålmodighet ved at gjestene drar ut tiden med å gå derfra.

Den ene av kvinnene - den med ginger hair - betrakter meg plutselig intenst i det hun går forbi baren og bort til stumtjeneren, for å hente sine dyrebare klær.

Hun har  tydeligvis ikke før på kvelden lagt merkte til hverken meg eller Silje, da hun har sittet opptatt i sin dialog med sin venninne, eller hva den andre enn er i forhold til henne; det kan jo godt være hennes søster, selv om de  ser ganske ulike ut; hårfarger  nu til dags er jo ikke mulig å vite om er ekte.

Men rent kroppslig er de ganske formlike; begge er høye og slanke og merkbart grasiøse, feminine og sexy.

Den ene av dem - den blonde -  har pintrang strech-bukse på seg og en flortynn hvit blusemed blonder, som tydelig viser en kvinne uten brystholder og  store struttende bryster.

Den andre en lekker marineblå kjole i silke.

De er begge i slutten av tyve-årene.

Jeg klarer ikke å merke meg - som jeg alltid og  først gjør - om de har noen kjærlighetssymboler - kjkærlighetsringer - på fingrene.

En tradisjon som er på vei tilbake, etter at venstrefanatikere - som ville knuse ekteskapene og kjærlighetsbindingene mellom mann og kvinne - gjorde det til et politisk virkemiddel å gå til angrep på.

Ekteskapsbrytere hadde gode kår i slutten på 60-tallet og helt til århundreskiftet, hvor det altså nu er en renessanse av slike symboler.

Oppløsning av samfunnet, samfunnsstrukter, tradisjoner og kulturer  er alltid det sikre varemerke for  at de venstrevridde fanatikeren har fremgang i politiske maktposisjoner.

 

......................................her ville jeg ha begynt på avsløringene, men jeg  vil utvide avslutnigen mer i detaljer, kanskje  ...............................................

 

Vi sier pent adjø til betjeningen, og går ut.

Det er rimelig kaldt i luften,  men tørt og en  boldrød horrisont over kommunehuset og museet vitner om en vakker dag.

Silje trekker meg i armen for å gå i samme retning som henne, for  å hente bilen sin.

- Den står utenfor postkontoret, sier hun, og forutsetter at jeg vet hvor det er.

- Ok, sier jeg, og stryker  høyrehånden over ryggen hennes; jeg har alltid hatt det for vane å gå på venstre siden av en kvinne.

Det føles ubehagelig ikke å gjøre det; hun kommenterer det når jeg går over fra hennes  høyre side og over til den venstre.

Hun legger tydeligvis merke til alt mulig - ufattelig observant, tenker jeg, og  kan ikke dy meg for igjen å ty til mistanke om hvem hun egentlig er; dette vesenet er meget spesiell, tenker jeg for meg selv, og følger etter henne i den stille morgenstunden  for å hente bilen hennes.

Vi runder det siste hjørnet i enden på gaten for å komme til posthuset.

Der står det tre biler linet opp foran inngangen, og jeg rykker til når jeg ser at den ene av den er nettopp den som jeg hadde gått og tittet inn i for noen uker siden den ettermiddagen jeg hadde sett en kvinne gå bort fra den - en Meredes  sport,  dyp burgunder.

- Er det den du kjører, utbryter jeg, uten å ha noe bestemt holdepunkt for at det er den som er hennes.

- Ja, jeg trodde du visste det, sier hun, og igjen legger etter seg en mysikk i slutningen av ordet.

- Jeg trodde du hadde sett meg kjøre den en gang før; jeg stoppet for deg da du gikk over gaten en gang; jeg husker ikke nøyaktig når det var, men  jeg husker hvor det var, og det var utenfor torvet ved sjømannhotellet; du kom ut derfra og gikk mot parkeringsplassen.

Hun   går mot venstre side av bilen og åpner døren, og sier  værsågod.

- Men jeg skal ikke kjøre, begynner jeg, og så går det opp for meg - som jeg ikke merket meg den gangen jeg kikket inn i sportsbilen på parkeringsplassen  - at den har høyreratt.

- Nei, det skal du ikke - vel, om du vil kan du godt det - men denne bilen har rattet på høyre side,  avslutter hun og peker med vennlig med hånden mot passasjersetet  innenfor den åpne døren.

Jeg setter meg inn, og kjenner en grøsning gjennom hele meg når jeg oppdager at det er flere kjennemerker som jeg gjenkjenner inne i bilen.

Hun merker at jeg blir stum av forundring og sier at - der kan du se, nå vet du hvert fall hvem som har  hatt denne bilen før meg, ikke sant?

- Jeg sa jo til deg at du ville finne ut  hvem jeg er, gjorde jeg vel ikke det?, sier hun ertende, direkte og virker på en måte lykkelig over at jeg nu vet mer enn bare for en  halv times tid siden.

- Det har vært din bil, ikke sant?

Jeg gransker igjen  den treknotten  på gearstikken, og slår fast at det er min; det er den jeg dreide til i en venns dreiebenk for mange år siden; og satte den inn med olivenolje flere ganger, for å få frem sjatteringene og årringene i treverket.

Så ser jeg andre kjennetegn i kupeen, og jo, det er bilen min som er kommet helt  hit etter meg.

- Denne verden er liten, utbryter jeg, og fremstår for henne hvor forundret jeg er over  hva som har skjedd; både med Silje og det faktum at hun kjører min bil, sannsynligvis har visst om meg lenge, og har holdt det hemmelig i månedsvis; holdt meg bevisst utenfor hennes viten så lenge.

- Og hvor lenge egentlig?, tenker jeg, har hun visst at jeg er den jeg er.

Jeg føler meg helt forfjamset, og blir borte i tanker lenge etter at hun har kjørt ut av sentrum, og jeg  tar meg i mine funderinger når hun kjører inn på motorveien mot Aalborg.

- Men hvor skal du hen?, utbryter jeg - jeg trodde du visste eller forsto at jeg bor i bykjernen.

- Jo, jeg vet også det, fordi det har du fortalt meg ved en anledning i kafeen en gang, men nu er vi på vei hjem til hvor jeg bor; jeg  sa jo at jeg ikke ville hjem til deg, men jeg sa ikke at jeg ikke ville hjem til meg, ikke sant?

Så, nu er altså du på vei hjem til meg; det er ok for deg vel? - hun lager en bekymret folde i ansiktet sitt mens hun ser på meg og forventer  promte svar på “kidnappingen” av meg.

Jeg sier ingenting, men bare ser på henne, og lager en  bedrevitende og megetsigende ansiktstrekke.

- Du sa du skulle kjøre langt?, forsøker jeg, og håper på å lure ut noe konkret fra henne, som til nu har vært  vanskelig.

- Men dette landet er jo aldri langt, sier hun; så, da jeg sa langt kunne du sikkert ha oppfattet det som  at jeg skulle til et helt annet land, egentlig; men    langt  er det altså ikke - jeg beklager å ha forlenget Danmark, erter hun.

Hennes humor er underfundig og vittig.

- Humoren forteller en persons dybe og intelligens, sitterer jeg stille for meg selv, og tenker på at jeg konstruerte den allegorien for en del år siden.

Jeg  kommenterer  ikke hennes siste farsomheter og blir sittende uten å si noe.

Minnene fra den gang jeg  hadde bilen strømmer på.

- Er det ikke merkelig hvordan en slik platekonstruksjon med mekanikk, elektronikk og menneskelig intelligens, farter rundt på kloden, tenker jeg.

Alle de veier og landskaper, byre og land den har, stoppet opp i og passert.

Vind og regn, sol og varme dager har den vert på farten i mange land.

Det ene bildet etter det andre farer  gjennom hukommelsen over de mange vidunderlige - og ikke så vidunerlige  - stundene og tidene  denne bilen har tilført mitt liv.

Mine tanker sopper på Pyrinèene en vakker  solfylt senettermiddag i  februar.

For aller første gang i mitt liv opplevet jeg dette landskapet - som en ny fødtsel, på en måte - denne vakre ettermiddagen i Spanias inngangsport.

Orange mandarintrær i høyfjellet her over alt langs veien.

En vår som med en gjennomsnittsfart på seksti kilometer per time  sklir inn i ens eksistens. Så fort opplever man våren og sommmeren kommer bare på denne måten.

Det blir fòr rask overgang å fly direkte til et annet solfylt land.

Det er overgangene som er så uendelig fascierenede.

Tenk om våren i Scandinavia  i løpet av to  døgn ha manifistert seg; slik det føles at den gjør når en kjører fra Norden til Europas   sol og varme.

Allerede  noen timer inn i Frankrike kommer de første nydelig og varmende solstrålene, hvor en kan gå ut av bilen  i bare skjorten; stå og nyte den lune solen mens en hviler til neste økt.

Murringen fra den behagelig lyden av min MB 280 SE er en glad musikk i en slik atmosfære; alt fungerer perfekt; en er trygg for at seler og tøy holder mål i en slik kvalitetkonstruksjon.

En behøver ikke å engste seg for ikke å nå frem;  ikke å komme til målet.

  Jeg må ha duppet av flere timer.

Jeg våkner av at det skriker i bremser fra utsiden av bilen og trykkes våken.

En diger transportkoloss  bremser ned ved siden av oss ved det stoppelys inn mot et sentrum.

- Jeg kaster et blikk på Silje, som ser det momentant og sier: - Esbjerg neste.

- Du har sovet lenge nå, fortsetter hun; vi er  nesten i sentrum av Esbjerg.

- Er vi virkelig helt i Esbjerg?, mumler jeg og prøver å komme meg helt til meg selv etter søvnen.

Jeg tørker bort  søvn fra øynene og mens jeg gjør det ser jeg det velkjente veiskiltet med piler til englandsbåtene  ned mot havnen.

- Så, det er her du bor?,  sier jeg med søvning stemme til Silje.

- Nei, jeg bor ikke her, men det er her jeg risiderer for tiden, når jeg ikke er på jobben min i Skagen, da bor jeg ikke så langt fra  der du bor.

- Nu tuller du, sier jeg og ser direkte og intenst på henne.

- Hvorfor har du ikke sagt det før?, protesterer jeg, istedet for å kjøre helt ned  hit i natt, insisterer jeg videre.

- Jo, det er fordi....det er fordi at....ja, jeg skal  fort........

Hun avbrytes av en dust som hopper ut i veien på rødt lys og nesten havner på skjermen på bilen hennes.

- Jeg er vant å  reagerer raskt, du vet..

- Ja, bremse mener du?, eller....sier jeg

- Ja, det også; reagerer raskt i situasjoner hvor man må det fortsetter hun i en nu typiske for henne mysisk og ertende tone.

Jeg begynner å venne meg til hennes irronier og vitt, - etter hvert.

- Du er forferdelig morsom og vittig, sier jeg til henne, og humerer for meg selv.

Hun nyter det; hun vet det; hun spiller på språket og på mimikken sin.

Og hun leker med ord.

Full av understatments.

Jeg nyter det ved henne, også - som så mye annet.

- Som så mye annet, gjentar jeg for meg selv i det bilen stopper foran en kafè på torvet.

- Vi skal  vel ikke sove her, erter jeg henne, og gjør et forsøk på å herme etter hennes væremåte.

- Men du har jo sovet, jo, sier hun........og sier ikke mer, men venter på en medfølende kommentar over at jeg har kunnet sittet og sove mens hun har manuvrert doningen over landet fra Nord til Sør.

- Neida, vennen min, vi skal ikke sove her, her skal vi bare - i hvert fall jeg - ta en kopp kaffe før båten går.

- Båten, utbryter jeg i forferdelse.

- Hva i himmelens navn er det denne kvinnen har pønsket ut, uten å underrette meg.

- Ja, du har jo fri flere dager nu, du så - ja, da er du vel ikke så bundet av å være   hjemme vel, nesten kvitterer hun over at  det faktum at hun vet at jeg ikke vet at hun har hunnet ut også det om meg.

- Vel, fortelle meg!!, insisterer jeg  litt med tilgjort morsk stemme.

- Fortelle deg hvaforno’, og kommer med en “hvaforno’”- tonering og dermed  bevisst fremhegver  at hun også vet at  jeg har hatt tilknytning til et annet land enn Danmark - vel, det kan jo være at hun har hørt det blitt  uttalt av noen derfra; men hvorfor fremhever hun det nu, her....hmmmm?

- Hvor har du lært det der, vil jeg vite?

- Lær hva?

Den der lokal frasen fra Norge?

- Hvaforno?, terger hun meg.

- Ikke  vær så mystisk hele tiden, hamrer  løs med ordartilleri!

- Ikke noe mystisk ved meg, helt sikkert.

- Jeg bare hørte det fra noen norsker - unnskyld, Nordmenn - på hotellet den der frasen der, og du har sagt en gang at du  hadde bodd i det landet, husker du det ikke at du fortalte det?

- Da du fortalte om den kjedelige historien om en Line du  hadde møtt i Sverige; det var da du fortalte om Norge.

- Og så merket jeg meg den der hvaforno-greia til de norskene på hotellet, og jeg husker sånt godt, du vet - man må lære seg til å huske saker og ting, du vet....

Ok, ok, ok - men dette med båten, hva er det for noe greier?

- Jo, jeg tenkte jeg skulle overraske deg med en bursdagpresang til England; du har jo bursdag på tirsdag, du vet - du husker vel det, ikke sant.

- Det har jeg faktisk prøvd å glemme: jeg liker ikke bursdager, i hvert fall ikke feire dem; hva er vitsen med å feire at man kommer ett år nærmere uendeligheten hvert år?, spør jeg.

- Og dessuten, hvordan  har du fått greie  på at jeg har bursdag den 17. denne måneden?

- Hvorfor i det hele tatt memorerer du saker og ting om meg?

- Jeg har visst det bestandig at du har bursdag den 17., sier  Silje.

- Men Eleen som kjøpte bilen min den gang i Worcester, hun hadde jo  ikke noen døtre, skjærer jeg gjennom, og med det - for første gang etter at hun påsto at hun visste hvem jeg er - forteller at jeg etter hvert har begynt å ane at det er noe med bilsalget mitt som forårsaker at hun vet hvem jeg er.

- Det stemmer det, hun hadde to sønner, i følge min far.

- Min far har fortalt at du solgte bilen til en kvinne som han kjøpte bilen av, men jeg aner ikke hvem hun er.

- Jeg aner imidlertid hvem som er min far, kvitrer hun med sitt typisk vittige  humor.

- Ja, er du nu så sikker på det, egentlig, sier jeg og utstøter et dyp sukk over alle hennes hemmelighetskremmerier.

- Helt sikker, svarer hun kjapt, før jeg får uttalt det siste ordet i setningen.

Det virker  for meg som om nu endelig er det mulig å få avklart og en forklaring på hvem denne kvinnen egentlig er, hvorfor hun har lagt seg på minnet så mye om meg, og fra hvor hun vet så mye om meg, da en parkeringsvakt banker på  sidevinduet mitt og spør om vi har tenkt å parkere der over lengre tid, for da må vi nu betale   parkeringsgebyr.

- Du må spørre sjåføren, sier jeg og peker på Silje.

Pakeringsvakten måper litt, men er tydeligvis vant til denne havnebyens  mange ganger engelske innslag fra båtene som går mellom her og Newcastle, og går over på andre siden av bilen og sier det sammme til  Silje.

- Stadig blir vi avbrutt med ett eller annet når vi kommer inn på dette samtaleemnet om å finne fakta i  Siljes viten om meg, og om  oss og hvorfor det er blitt slik det er blitt mellom oss, tenker jeg  lettere oppgitt, og åpner døren for å gå ut og inn i kafèen Silje har valgt ut for sitt kaffeslaberas denne tidlige morgenen.

Silje betaler parkeringsboten og veksler  noen ord med parkeringsvakten, en mann i slutten av førtiårene.

Silje er en meget omgjengelig kvinne og bruker mye tid på å være sosial; i hver fall er det slik jeg har opplevet  henne all den tid jeg har vært i hennes nærhet, og disse siste døgnene er blitt mer inngående  kjent med  henne.

Jeg går inn  og finner et bord til oss.

Det er ikke mange gjestene nu så tidlig på morgenen, bare et par eldre damer som har benket seg i et hjørne og en  stivpyntet mann i flott dress som har benket seg i et annet hjørne oppslukt i sikkert siste nytt fra avisen han leser, eller kanskje  oppdaterer seg på de siste valutakurser - det  kan se ut som om han er en aktiv forretningsmann på  vei til en eller annen viktig forretningsforbindelse.

- Det var et koselig bord du har funnet til oss, sier Silje, og setter seg  rett overfor meg ved bordet, og gir meg avisen hun har snappet opp på veien inn.

- Du liker å lese aviser, ikke sant, så  her er den  ferskeste til deg, værsågod, sier hun og legger den  foran meg på bordet.

- Jeg går og bestiller kaffe, fortsetter hun og reiser seg for å gå  bort til disken.

- Vi kommer og tar opp bestilling, sier en pike innenfor disken, som ser at Silje reiser seg, og antar åpenbart at det er det hun kommer til å gjøre.

- Silje setter seg ned igjen, og ser spørrende på meg.

- Hva? sier jeg.

- Du vil  ha den bursdagspresangen din, ikke sant?

- Vel, det kom selvsagt veldig plump   på meg, og jeg vet ikke helt; men jeg skal bestemme meg om noen minutter - etter at  vi har drukket kaffe; fått aklimatisert  meg litt.

- Du kunne jo ha fortalt det i går, hva det var du hadde  i tankene dine, sier jeg søtt til henne, og ser at hun folder ansiktet i en håpefull folder.

- Er du sikker på at du vil drasse på meg, da?, sier jeg og prøver å bøte på skaden ved at jeg har virket  litt uniteressert overfor henne.

Jeg blar lett gjennom avisen, frem og tilbake men vi småprater om ingenting for en stund.

Så kommer piken med kaffen til oss.

Hun er en typisk  heldansk kvinne, med ponnitale og rødrosede kvinner.

Hun smiler bredt over hele seg, slik danske kvinner gjør hele tiden, i særdeleshet i servicenæringen.

Hun er rundt sytten år og veldig flott.

- Hun kaster flere blikk på Silje, og virker mindre interessert i meg.

Så går hun med lette skritt tilbake til disken, uten å si så mye, egentlig,  bare om vi vil ha påfyll og melk og sånn.

- Dere må rope på meg, eller gi meg et lite vink om dere behøver noe mer, så kommer jeg - og så  smiler hun igjen mens hun kaster  nok et blikk på  Silje.

- Så du det du, sier Silje når  serveringsdamen er ute av hørevidde?

- Så hva, svarer jeg?

- Ja, at hun kikket veldig på meg, og ikke på deg, kommenterer hun og legger til et ertende og eggende smil til meg, med faste øyne uten  å blunke.

Jeg kommenterer ikke det, og  bare ser på henne med samme mynt.

- Sier du det, avslutter jeg denne delen av dialogen over denne flotte serveringsdamen, og legger til at: Vel, du er kanskje en interessant person også for andre kvinner.

- Det betyr, svarer Silje, og lager en forventningsfull mine til meg; en av sine mange varierte miner hun har i sin bestittelse, og som hun hele tiden spiller på.

- Hun har et kjempestort mineregister, tenker jeg.

Vi drikker kaffen vår mens vi kontemplerer omgivelsene inn i lokalet.

Det er kommet noen flere gjester dit  de minuttene vi har sittet der.

- Det virker som om mennesker har en tendens til å sette seg i  hjørner, i hvert fall  dersom  man betrakter denne forsamlingen her.

De har alle benket seg i mulige hjørner av kafêen - også har jeg det.

Kanskje finnes det en forskningsrapport også på det feltet; det forskes jo   på alt for tiden, og det er vel mest for å få forsknigsmidler,  mer en det er viktig å finne ut noe om et konkrert tema.

En liten jente maser på moren og drar henne i armen for å få henne med til disken, der hun sikkert har oppdaget en lekkerbisken av en eller annen  type.

Hun er rundt fire år og har lange, vakre fletter som henger ned langs sidene på hodet sitt, og strekker seg langt ned på den mørkerøde jakken sin.

Hun er et flott syn. Det bringer meg langt tilbake i tid, hvor jeg ser for meg mine  venners barn; og - som så ofte ellers, og som vanlig - strømmer minnene på i denne sammenheng.

Barn gjør meg alltid glad, uansett - men det dreper meg å se dem gråte; se noen form for smerte hos dem - det dveler med meg i timevis etterpå, ja, til tider i ukevis og år, avhengig av hva jeg opplever at de  kanskje opplever.

Jeg kommer aldri over en kveld i Oslo der en mor går forbi hotell Continental med en liten datter etter seg.

Datteren roper hele tiden at moren må vente på henne.

Til slutt blir hun sint og stanser og går tilbake til henne og slår henne på baken.

Datteren bryter  ut i gråt; jeg ser tydelig ekte tårer renne ned fra hennes øyne, men hun sliten begynner å småløpe etter moren.

Jeg  blir så forbannet at jeg har tenkt å gå og sable ned den moren  med verbal forakt; kan ikke vokse fatte og bedripe at de små barnebena må  gå som trummestikker dersom de skal holde tritt med de vosknes lange skritt!!!

Jeg syntes  så synd på denne piken den kvelden - jeg kunne levende forestille meg hvor smertefullt det kunne være for henne å holde tritt med moren som gikk ganske fort; og det var sen kveld, og den lille jenta  var kanskje i tillegg normalt trett og sliten.

Kunne i moren bare slakke ned farten, kan sin datter gå normalt, i barnegangfart - jeg fatter ikke sånt.

Silje reiser seg, ser på meg og  lager et spørrende blikk, før hun gjør en liten bevegelse med hodet om at hun vil at jeg skal komme og gå ut sammen med  henne.

- Jeg har neste bestemt meg nu, svarer jeg,  som kommentar til hennes spørsmål med sitt øyespråk.

- Det  er hyggelig, svarer hun , og sier at hun håper at jeg blir med.

Hun unnlater å presse meg med for eksempel at billetten tross alt koster en del penger, og jeg vet at det ikke er  bare lett å få  refundert en billett som er bestilt og ikke blir forsøkt refundert minst en uke før avgang.

Silje er klok på den måten.

Hun er en klok kvinne, derom er jeg ikke mye i tvil.

Rett  nok har hun ingen rett til å bruke et slikt argument mot meg, at hun har kjøpt en billett til meg uten min viten og vilje - som hun har gjort - men allikevel  har hun jo forutsatt at jeg forstår at hun har brukt en del penger på den.

Og i tillegg er det ment som en bursdagpresang; en ganske original bursdagpresang, for å si det mildt; i denne sammenheng; noe annet hadde vært om vi var et par; søsken, eller en relasjon  forksjellig fra Siljes og min relasjon.

Men jeg vet også at hun forstår at jeg ikke kan motstå et slikt  tilbud.

Mens jeg lukker døren for å gå ut, ser jeg at den lille piken har falt til ro ved bordet, så da har hun  nok fått en forsikring om et eller annet som har beroliget henne.

- Det var godt, tenker jeg, og jeg går derfra med en beroligende følelse.

- Vi har fremdeles en time igjen av parkeringstiden, sier  Silje, som står ved bilen  med nøklene i hånden; har du lyst til å ta en titt rundt i byen den time, fortsetter hun.

- Vel, tenker jeg, jeg er ganske trett ennå selv om jeg duppet av noen timer, men tenker at det kunne vært ok, og sier til henne at jeg gjerne vil det.

Vi går mot torvet på andre siden av plassen som ligger umiddelbart foran kafèen. Det er ganske mange mennesker som etter hvert er kommet til sentrum, og om noen minutter åpner butikker og kontorer, postkontorer og banker - klokken er blitt nesten ti.

  En  uniformert politibil er parkert foran banken på torvet. Det sitter to betjenter i bilen i uniform; en annen er på vei ut av døren og går i retning av bilen.

Nok en  politibil kommer kjørende sakte mot banken i gaten som fører dit, og som er gågate og stengt for  ordinær trafikk, unntatt busser etc., vareleveringskjøretøyer etc.

Mens vi rusler over torvet kommenterer vi de to politibilene med hverandre på en flåsete måte, og mener at det er noen som har tenkt å erverve seg  julepenger.  Trett latter følger mens vi går videre og studerer likt og ulikt i omengen på torvet.

Vi tenker ikke mer over det, og tusler videre.

Vi bestemmer oss for å gå inn i biblioteket som nu er åpnet. Jeg kommer til å tenke på at jeg vil sende en e-mail til en venn i England, og jeg famler med tanken om at jeg allerede nu vil orientere ham at jeg faktisk er på vei dit; men jeg klarer ikke helt å ta den siste bestemte avgjørelsen.

- Dessuten, er det ikke ok at vi bare dukker opp der hos ham, overraske ham i sent i morgen kveld eller dagen derpå.

Jeg nevner det for Silje mens vi  orenterer oss med informasjonsdisken.

- Ja, sier hun, hvorfor ikke - dukk opp der dersom det er en du kjenner så godt at du vet at han er den typen som liker  overraskelser.

- En annen ting, innvender hun, samtidig som jeg selv er i ferd med å si akkurat det, er at kanskje han ikke er hjemme, og det er tross alt et stykke å kjøre dit.......sier hun og nøler med den siste setningen.

- Dit?, spør jeg.

- Du har ennu ikke fortalt meg hvor i England du har tenkt deg, fortsetter jeg.

Mens jeg sier det kommer en mann inn døren som jeg mener å dra kjendsel på, og blir distrahert.

Silje begynner å forklare hvor hun skal, men blir også distrahert over at jeg er så konsentrert mot mannen som kommer inn døren, og avslutter sin setning.

- Åpenbart har han - Terry - også sett oss, fordi han forsvinner ganske fort ut av synet, og det har han jammen god grunn til, tenker jeg ettertrykkelig, og de siste ordene i rekkefølgen tenker jeg så hardt at jeg sier det halvhøyt.

Silje ser med forbauselse på meg.

Hun har antakelig  aldri sett meg sint, ja, forbannet, og jeg kan tenke meg at  det er lett å se det på fjeset mitt; jeg har fått den egenskapen eller kanskje bakdelen, at jeg har et uttrykksfullt fjes.

- Hva hva det der der?, sier Silje og legger til at den mannen sikkert gikk inn i kafèen som er litt lenger inn i hallen fra der vi står.

- Jeg går etter  i den retningen som du mener han har forsvunnet i, sier jeg til henne, og forter meg  etter  ham.

Det er mange mennesker i kafèen denne formiddagen - som det nu nesten er blitt - men jeg kan ikke se Terry noe sted.

Jeg spør om å få låne nøkkelen til toalettet, som mennesker med dårlig samvittighet har for vane å gjemme seg bort, men den er bortlånt.

Damen sier at en mann var nettopp og lånte den.

- Snakket han engelsk?, spør jeg henne.

- Ja, bekrefter han, og legger til et par karakterisikker  om mannen uten at jeg spør konkret om dette.

- Vel, tenker jeg, det harmonerer ikke helt med hvordan min “godeste venn” ser ut, men jeg tar oppstilling utenfor toalettdøren, og venter til den som måtte være der kommer ut.

Fra hvor jeg står ser   jeg at Silje vinker til meg med tre- fire fingre - slik hun pleier å gjøre; som et lite barn som tar farvel med sin far i barnehagen - og signaliserer at hun går inn i biblioteket og at jeg  må komme etter når jeg er ferdig med det jeg skal.

Så går døren opp til toalettet (det er to toaletter innenfor døren som man må ha nøkkel til) og ut kommer en mann som stemmer overens med beskrivelsen til kassadamen - godt observert, tenker jeg) men altså ikke den godeste Terry.

Og på det andre toalettet sitter noen dameben, når jeg bøyer meg nok langt ned til å konstatere hvilken person det kan være,  uten å bli uanstendig.

Jeg må le for meg selv der jeg står, og tenker på de gode gamle dager hvor Terry og jeg fortsatt var på ikke bare godfot, men  på profesjonell godfot, og delte likt og ulikt, erfaringer og ressurser.

- Den godeste Terry  kan det med å forsvinne for alle vinder, ler jeg for megselv.

- Jeg kan like godt gi i opp her og nå med å finne ham her;  jeg gidder rett og slett ikke å finne ham.

Antakelig står han bare bak en bokhylle eller en eller annen hindring, og flytter på seg etter behov.

- Så var også hans barndoms - som min - farget med å leke gjemsel, tenker jeg og blir nesten melankolsk av å oppholde meg ved nostalgiens makt for en  stakket stund.

Kamelonens egenskaper lærte vi oss grundig, og skulle vise seg å komme til meget stor nytte senere; til og med mine foreldre ringte naboen for å få meg kastet ut  hjemme, da de ikke kjente meg igjen, da jeg hadde kommet  inn om kvelden med hele meg fullstendiglet av alskens dikkedarier.

- Hvorfor utnytter ikke læreverket og undervisningsvesenet slike egenskaper - alle egenskaper er egenskaper, utdyper jeg meg det for meg selv.

Lek og interesser er de som setter seg best fast i  minnet.

Det er ved å gjøre alt lesestoff interessant, spennende eller lekent, endog, som gjør at mennesker husker det spesielt godt.

Å sette seg ned bak en pult i kjedsomhet, er det samme som å fortrenge kunnskap.

    Jeg har alltid vært en  håpløs figur med å leve i fortiden, og av fortidens minner; derfor  har jeg ikke store vanskeligheter med å leve meg fullstendig inn i Vinjes bekrivelse av sine barndomsminner som “strøymer på”, når han står på fjellet på vei til sin barndoms bygd.

Den reven er her av minst tre grunner; det ene for å lese engelske aviser, den andre for å  serfe nettet - og den tredje - garantert - for å sjekke frustrerte piker.

I så måte er vi like “gode” begge to; bruker et hvert sted hvor  vi visste at det ville vanke kvinner, til å teste the flirting and encounter skilles.

Men den godeste reven er ikke noe sted, hvor jeg tar meg tid til å kikke, og som jeg av erfaring vet at han har plassert seg.

Men han er nok long gone; han vet  at han må stå skolerett for meg med en gang jeg får muligheten til å få ham i tale - face to face.

Det hadde vært en glimrende anledning også, siden Silje hadde kunnet være betrakter eller vitne, om det skulle bli nødvendig.

Men jeg står slik med bøyd hode og tankefull  i døråpningen til avisrummet, stryker Silje meg over håret  der hun  har listet seg innpå meg bakfra.

Jeg blir forfjetret over det hun gjør; den touchen der er det første gang hun gjør, og har et klart trekk av å være ømt og varmt.

- Det der med han, hva var det han het igjen....? Terry sier jeg innimellom hennes åndedrag for å fortsette setningen....berører deg åpenbart veldig sterkt, sier hun?, og ser ekstra spørrende på meg.

Jeg innrømmer det, men avslår å gå dypere inn i materien, når hun spør meg søtt om det er noe jeg vil prate om, eller betro henne på noen måte.

Jeg sier at det  kan jeg en gang ved en annen  anledning fortelle henne.

- Kanskje på båten over, spør hun, og legger til at det ikke er så  mange timer igjen til båten går.

- Du har bestemt deg nu?, fortsetter hun.

Jeg nikker et lite nikk til henne som bekreftelse.

 

 

Princess of Wales

 

Hun sitter  alene i salongen.

Hun ønsker seg nu bare helt helt alene; prøve å få en viss kontroll over tankene som veller opp i henne.

Hvordan skal hun komme seg ut av dette vanviddet – eller er det ikke det i det hele tatt?

Vet han like mye som meg, og klarer  å spille et så til de grader godt skuespill at det over hodet ikke merkes på ham.

Hun  innser at  det ble helt feil å drive det så langt etter at hun fikk visshet om hvem han er.

Det er litt av et klister jeg sitter i nu, tenker hun, og irriterer seg over at planer – om enn hvor nøyaktig og kalkulerende en er – er uforutsigbare og uoversiktlig.

Hennes mor hadde alltid hatt visse anelser, men kunne ikke  med sikkerhet si at slik og slik var det blitt.

Hva med bilen……hvem hadde den egentlig blitt kjøp av?

Dersom  hennes mor overhodet ikke hadde hatt samleie med ham, hvordan kan det da ha seg at hun er blitt til av ham?

Er det en forbrytelse hun skjuler for henne; det er en tanke som igjen og igjen har slått henne, i og  med at det er blitt fortalt – også av andre – at han virkelig var helt gal etter  hennes mor, og også i en bløt aftens morgenstund  flere ganger hadde uttrykk et  stor savn  etter barn, og at akkurat hun -  hennes mor – måtte bli  hans barns mor.

Men de har jo ikke en gang ligget i samme seng; aldri vært  intim eller naken sammen.

En kunne begynne å lure på historien som en gang ble skrevet i en avis, at en kvinne hadde blitt gravid av toalettsetet.

Hun enser ikke at en av servitrisene  betrakter henne fra det lille rektangulære vinduet i døren inn til kjøkkenet; hun – Clare – har betraktet henne lenge denne ettermiddagen mens skipet har seilet ut  fra byen.

Sjøen er speilblank denne ettermiddagen, og først når det har seilet et par timer, kjenner en en liten bevegelse som løfter og senker det tunge skroget sakte, sakte fra side til side.

Det er de store, lange og tunge  atlanterhavsbølgene som ruller inn mot  kysten som beveger skipet.

Kapteinen har allerede meldt fra over høytaleranlegget om godt vær og rolig sjø, og en behagelig reise.

Skipets sløve og langsomme bevegelse passer Silje meget godt mot hennes opprørte sinn, som roer henne ned en tanke.

Eric har ennu ikke kommet tilbake.

Han har sagt en gang at  når han går i dusjen så blir han der i timer; vel, timer er vel  å  overdrive; men opp mot en time eller litt mer, det er nok hans vane.

Men det passer Silje i denne stund.

Jeg tror jeg blir gal, tenker hun når tankene plager hennes som mest.

Mobiltelefonen har for lengst  mistet forbindelsen med basestasjonene som automatisk skal følge tilkoblingen – og det betyr at de nu er helt ute i åpent hav.

En satellitt-telefon ville  vært bra å ha her, streifer tanken henne, men skyver den vekk, og irriterer seg over at  hun hele tiden er så opphengt i den dingsen  stadig flere bærer rundt på, og snakker og snakker .

Kan ikke folk slappe av fra all verdens kommunikasjonsmidler; kommunikasjoner generelt.

Hvor skal de?

Jorden  er jo rund!, konstaterer hun og føler seg vis, - for en stakket stund.

Det lages stadig større fly som tar stadig flere passasjerer.

Tenke de ikke på hvor mange liv som går tapt når disse kolossene faller ned fra himmelen?

Og det gjør de jo – i blant.

Tusen passasjerer sies det at det skal kunne fraktes i de siste nyvinningene.

Silje gir opp å forundre seg over hvordan utviklingen kan ta veien, og som kanskje ikke er noe fremskritt i det hele tatt, men snarer et tilbakeskritt.

NASAs  frimodige advarer stadig mot at kloden vår er i ferd med å  ødelegges helt – men de nyhetene svinner  fort bort i mengden av andre nyheter.

   Mens hun sitter slik i tanker – slik hun har en tendens til å gjøre; en tendens hun har fått mye kjeft for helt fra hun var et barn; - hører du etter hva jeg sier!!, har de hjemme ropt til henne – merker hun at den kvinnelige servitrisen ser på henne.

Hun merker oppmerksomhet veldig lett; hun har alltid hatt lange, lange antenner når noens blikk har blitt rettet mot henne.

Servitrisen har studert henne lenge gjennom det smale, rektangulære vinduet innenfor baren.

Når hun nu kommer og spør om ”har du lyst på noe?”, så rykker hun til i kroppen, og lurer på spørsmålsstillingen hennes.

Hun har merket seg at nettopp denne servitrisen har holdt et øye med henne kvelden før og utover  natten  de gikk derfra ved to-tiden.

Hun irriterte seg en god del over blikket servitrisen hadde  sendt henne, men  gadd ikke å si noe til verken henne eller til Robert.

Hun hadde  imidlertid lurt en god del på dette etterpå, og hun til og med hadde drømt om det om natten.

Hun hadde drømt at en kvinne hadde ringt henne og presentert seg som politi, og ønsket å få vite noe om noen navn hun aldri hadde ført før i sitt liv.

Det hadde vært en ubehagelig drømt, og den hadde vekket henne mye tidligere enn hun vanligvis var vant med  å våkne, hvilket også hadde irritert henne, da hun var et menneske som behøvde mye søvn.

Drømmen var også i en slik form at hun visste at hun ville komme til å huske den; den var tydelig og malerisk – og  den type drømmer pleide hun å huske.

-          Vel, nei, ikke akkurat…….jo forresten, gi meg et glass Cola, er du snill.

-          Ikke noe annet, altså, sier servitrisen, og virker som hun stiller spørsmålene bare for å trekke ut tiden ved å stå der.

-           Ikke noe, annet takk, svarer Silje igjen, vennlig.

 

Servitrisen går tilbake til baren for å hente drinken til henne.

Silje merker seg at hun er meget grasiøs og flott, og – som henne selv – ynder å vise kroppen sin med klær som verktøy.

-          Hun kjenner seg igjen der, tenker hun fornøyd; og humrer litt over hvordan hun på ulike måter bruker sitt sensuelle og sexy utseende  i tilpassende former for anledningen.

Hun er  klar over at mennesker kan oppfatte slike metoder ulikt, og tolke disse helt forskjellig, og det passer henne meget bra; særlig i den stillingen hun har.

Men hun er også pinlig klar over at det finnes mennesker rundt henne som er like store eksperter på å tolke kroppsspråk som henne selv – og da er situasjonen plutselig en helt annen.

Øyne kan ikke lyve, så øyne kan til tider være en forbannelse; en kan jo for eksempel ikke ha på seg solbriller midt på natten eller inne i en mørk kafè eller bar – eller som nu; det ville vært ganske dumt og tåpelig.

Vel, kunne og kunne; selvsagt kan hun ha på seg solbriller på et sted som dette når dagslyset fosser inn vinduene og solstrålene reflekteres sterkt inn vinduene fra det speilende havet utenfor skipet.

Det gjelder å vurdere hva som er fremhevende og avslørende for øyeblikket.

Og her og nu vurderer hun det som stupid  å bruke solbriller.

Så derfor er hennes sjels speil  åpen for hvem som helst til å  beskue, og er det en person som virkelig har  peiling, ja, så er hun hjelpeløs hva gjelder  å kontrollere kroppens språk.

-          Men at denne servitrisen skulle være lesbe, nei det er utelukket; hun behøver ikke å være mann for å forstå det.

-          Vel, da er det noe annet som fenger denne  servitrisens oppmerksomhet, tenker hun – men hun løfter blikket forsiktig mot baren, og merker at servitrisen trekker blikket sitt raskt unna.

 

-          Hun  betrakter altså meg hele tiden, slår Silje fast.

Og akkurat dèt skulle hun gjerne ha visst grunnen til.

 

 

………………………to be continued; some time….if Cappelens forlag wants to purchase it….

 

 

 

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

onlinelondon        -         ofra haza       -       eddy.nu       -        evergreentunes      -       i s a