~ :: ~ Horror story of young Polish couple ~::~


-  -   An article by Polish born NINA WITOSZEK, professor at the Oslo university   -   -

(This is only a google translation from the Norwegian language, therefore there are a few mistakes...but the essence is quite clear - it will soon be corrected to perfect English)

If there is one lesson I have taken with me from my past life under the Soviet empire, it is this: In every institution that is part of a large, powerful systems wonder a totalitarian regime - a potentially Politburo who prescribes standards and dispels empathy and compassion. This is as true in autocracies as in democracies. Recently, I found that it also applies to the fabled Norwegian goodness regime.
True story
Here's a true story. In Poland, struggling Maria, let's call her, a woman in her thirties, with their autistic twins. When her husband Tomasz, let us call him, an electrical engineer, get a job in Stavanger, it is as if the Virgin Mary has met all of Mary's dreams: Now she can follow Tomasz, get a proper family life and take better care of their children ! When she comes to Stavanger, she thinks that she has ended up in a Disney movie: The family settles in a small apartment on an idyllic farm with horses, rabbits and chickens - a paradise for children with problems.
Snake in Paradise
But any wonder that paradise known a snake, and after four weeks in Norway is the couple in a guest house, a car mechanic sexsulten. After several glasses of beer, gets annoyed mechanics Maria Adams lewd advances and asks her husband to show him the door. What they do not know is that Adam can not stand to be rejected. On the way home he asks a random neighbor to call police to investigate the "domestic violence" in Mary's apartment. The further story is a perfect thriller: Mary and Tomasz awakened by police and child welfare combined forces. Tomasz placed in handcuffs. Screaming children's clothing and led out to the police car. Maria torpedo with their questions she does not understand.
People do strange things when they are powerless and in shock: While waiting for the nightmare to end, Maria drinks more beer. However, the nightmare just getting started: The serpent Adam comes back and takes on the role of interpreter. The police take his witness statement: It has been "partying" and violence in Mary, but she need not go to the shelter because he will look after her. Mary runs out of the house after the police car that brings her children. Forever.
Horror Story
This is Tomasz and Maria's horror story. In a brief moment last year, hoped on, when they took their case to court - and won. After prolonged observation provided an expert psychiatrist that she regarded them both as' normal working parents and socially well-adjusted people up to the present have not been involved in criminal acts. " Child Welfare Politburo preferred, however, old mistakes rather than a new truth. They mobilized all forces and took the case to the Court of Appeal, where they won. Today, Maria and Tomasz allowed to see their children for two hours every three months - under supervision. The twins, who were emotionally dependent on each other, have been forcibly separated and placed in different foster families. Norwegian neighbors who lived close to the family have only one comment: "Something is wrong outrageous! We saw no signs of violence or neglect!"
I am not a specialist in child welfare mysteries. I've only read the main documents and spoke with family and bewildered neighbors. And what none of us understand is why the child welfare services in Stavanger, after an unfortunate incident, went to the permanent confiscation of the children. Circumstantial evidence in such a cruel act was very thin:
1. Statements from the spurned car mechanics and his distorted interpretation of Mary Norwegian Polish statements, which were cited repeatedly by the Court of Appeal without any objections.
2. Statement of an autistic child - that parents believed to have struck him, even though it was never presented the slightest physical evidence of child violence.The fact that her son sometimes got a whack on the behind - as Polish upbringing and still prescribes such a Norwegian child-rearing prescribed for not many years back - made it highly likely that he would respond to child protection desired.
Serious neglect
I do not argue for the Child to ignore episodes like this and not care about the children. My criticism is about two serious omissions. The first is that the child has never tried to give the children's biological parents a chance - and the right has never been presented with such an option. To justify barnekonfiskeringen have constructed a selective and self-reinforcing argument based on a tunnel that has been impervious to arguments.
When someone has come in the way so that the positive psychiatric expert, the person has been ignored and replaced by an expert who supported child welfare own view. The need for help is clear in the High Court documents, which state that the children had to be separated into two foster homes due. care burden of foster parents. Had resources been given to Mary and the Child Welfare Tomasz would put in place for the children's best - for less money. The second mistake was that the hearing of the autistic child - which was so fatal to the family - was in Norwegian, without any preparation.
The irony of Mary and Tomasz story is colossal. A woman just like you and me come to Norway to benefit from the Norwegian "goodness" and find help for their autistic children - but then she gets so much kindness state that her life falling apart. A family that wanted to enjoy Norwegian liberties, their lives are instead placed under surveillance. Before they get to meet their children for two hours every three months, Mary and Tomasz must now study the child welfare list of questions they are not allowed to ask, for example: "How's school?" Under the child welfare visits detects a camera how Mary breastfeeding her newborn girl. If she does something wrong, she also lost her last child. The family lives in constant fear - and in conditions that can only be called "hverdagsstalinisme."
Culture Collision
It is obviously also a culture clash in this case. To prevent new victims, I suggest that child welfare in Stavanger hangs a poster at Norwegian airports that says: "All immigrants with children who set foot on Norwegian soil should note the following:
1. You will not believe that you have power over your children. The state has power over you.
2. Do not give your children pat on the butt, otherwise they are confiscated by the State.
3. You shall ensure that children smile in school, or they can be taken by the State.
4. You will not believe you are something.

(I would like to thank Elzbieta Toporowska for her assistance in the investigation of this matter).








(Below  is the original, Norwegian article by Nina Witoszek, professor at the Oslo university, and a Polish born native; living in Norway  ever since she married a Norwegian man)


Om det er én lekse jeg har tatt med meg fra mitt tidligere liv under det sovjetiske imperium, så er det denne: I hver institusjon som er del av et stort, mektig system lurer et totalitært regime - et potensielt politbyrå som foreskriver normer og fordriver innlevelse og medfølelse. Dette er like sant i autokratier som i demokratier. Nylig har jeg erfart at det også gjelder i det sagnomsuste norske godhetsregimet.

Historie fra virkeligheten

Her er en historie fra virkeligheten. I Polen sliter Maria, la oss kalle henne det, en kvinne i tredveårene, med sine autistiske tvillinger. Når mannen hennes Tomasz, la oss kalle ham det, en elektroingeniør, får seg jobb i Stavanger, er det som om jomfru Maria har oppfylt alle Marias drømmer: Nå kan hun følge Tomasz, få seg et ordentlig familieliv og ta bedre vare på sine barn! Når hun så kommer til Stavanger, tenker hun at hun har havnet i en Disney-film: Familien bosetter seg i en liten leilighet på en idyllisk gård med hester, kaniner og høns - et paradis for barn med problemer.

Slange i paradiset

Men i ethvert paradis lurer som kjent en slange, og etter fire uker i Norge tar paret i hus en gjest, en sexsulten bilmekaniker. Etter flere glass øl, blir Maria forarget over bilmekanikeren Adams slibrige tilnærmelser og ber mannen sin vise ham døren. Det de ikke vet er at Adam ikke tåler å bli avvist. På vei hjem spør han en tilfeldig nabo om å ringe politiet for å undersøke "husbråk" i Marias leilighet. Den videre historien er en perfekt thriller: Maria og Tomasz vekkes av politiets og barnevernets forente krefter. Tomasz settes i håndjern. Skrikende barn kles på og føres ut til politibilen. Maria torpederes med spørsmål hun ikke forstår.

Folk gjør rare ting når de er maktesløse og i sjokk: Mens hun venter på at marerittet skal ta slutt, drikker Maria enda mer øl. Imidlertid har marerittet bare så vidt begynt: Slangen Adam kommer tilbake og tar på seg rollen som tolk. Politiet tar hans vitneuttalelse: Det har vært "festing" og familievold hos Maria, men hun trenger ikke dra til krisesenteret fordi han vil passe på henne. Maria løper ut av huset, etter politibilen som tar med seg barna hennes. For alltid.


Dette er Tomasz og Marias skrekkhistorie. I en stakket stund i fjor ble håpet tent, da de tok saken sin til tingretten - og vant. Etter lengre tids observasjon skrev en sakkyndig psykiater at hun oppfattet dem begge som "normalt fungerende foreldre og sosialt veltilpassende personer som frem til det aktuelle ikke har vært involvert i straffbare handlinger." Barnevernets politbyrå foretrakk imidlertid gamle feil fremfor ny sannhet. De mobiliserte alle krefter og tok saken til lagmannsretten, hvor de vant. I dag får Maria og Tomasz lov til å se barna sine to timer hver tredje måned - under tilsyn. Tvillingene, som var følelsesmessig avhengige av hverandre, er blitt tvangsseparert og plassert i forskjellige fosterfamilier. Norske naboer som har bodd tett på familien har bare en kommentar: "Noe er hårreisende galt! Vi så ingen tegn til vold eller omsorgssvikt!"

Jeg er ikke en spesialist på barnevernets mysterier. Jeg har bare lest de viktigste dokumenter og snakket med familien og forfjamsede naboer. Og det som ingen av oss forstår er hvorfor barnevernet i Stavanger, etter en uheldig episode, gikk til permanent konfiskering av barna. Indisiene på en slik grusom handling var svært tynne:

  1. Utsagn fra den forsmådde bilmekanikeren og hans fordreide norske tolkning av Marias polske uttalelser, som ble sitert gjentatte ganger av lagmannsretten uten motforestillinger.
  2. Uttalelser av et autistisk barn - om at foreldre visstnok skulle ha slått ham, selv om det aldri ble lagt frem det minste fysiske bevis på barnevold. At sønnen av og til hadde fått en klask på baken - slik polsk oppdragelse fremdeles foreskriver og slik norsk barneoppdragelse foreskrev for ikke mange år tilbake - gjorde det svært sannsynlig at han ville svare slik barnevernet ønsket.

Alvorlige forsømmelser

Jeg argumenterer ikke for at barnevernet skal overse episoder som dette og ikke bry seg om barna. Min kritikk dreier seg om to alvorlige forsømmelser. Den første er at barnevernet har aldri forsøkt å gi barnas biologiske foreldre en sjanse - og retten har aldri fått seg forelagt et slikt alternativ. For å berettige barnekonfiskeringen har man konstruert en selektiv og selvforsterkende argumentasjon basert på et tunnelsyn som har vært ugjennomtrengelig for motargumenter.

Når noen har kommet i veien slik som den positive psykiatrisk sakkyndige, er vedkommende blitt oversett og erstattet av en ekspert som underbygget barnevernets eget syn. Behovet for hjelp kommer klart frem i lagmannsrettens dokumenter, der det opplyses at barna måtte skilles i to fosterhjem pga. omsorgsbyrden for fosterforeldrene. Hadde ressurser blitt gitt til Maria og Tomasz ville Barnevernet lagt til rette for barnas beste - for mindre penger. Den andre feilen var at avhøret av det autistiske barnet – som ble så skjebnesvangert for familien - skjedde på norsk, uten noen form for tilrettelegging.


Ironien i Maria og Tomasz historien er kolossal. En kvinne omtrent som deg og meg kommer til Norge for å nyte godt av den norske "godheten" og finne hjelp til sine autistiske barn - men så får hun så mye statlig godhet at livet hennes rakner. En familie som har ønsket å nyte norske friheter, får isteden sitt liv plassert under overvåking. Før de får møte sine barn to timer hver tredje måned, må Maria og Tomasz nå studere barnevernets liste over spørsmål de ikke får lov til å spørre, for eksempel: "Hvordan går det på skolen?" Under barneverns besøk registrerer et kamera hvordan Maria ammer sin nyfødte jente. Om hun gjør noe feil, mister hun også sitt siste barn. Familien lever i konstant redsel - og under forhold som bare kan kalles "hverdagsstalinisme."


Det er åpenbart også en kulturkollisjon i denne saken. For å forhindre nye ofre foreslår jeg at barnevernet i Stavanger henger en plakat på norske flyplasser som sier: "Alle innvandrere med barn som setter sin fot på norsk jord bør notere seg følgende:

  1. Du skal ikke tro at du har makt over dine barn. Staten har makt over deg.
  2. Du skal ikke gi dine barn klaps på baken, ellers blir de konfiskert av Staten.
  3. Du skal sørge for at barn smiler i skolen, ellers kan de bli tatt av Staten.
  4. Du skal ikke tro at du er noe.


(Jeg vil takke Elzbieta Toporowska for hennes assistanse i gransking av denne saken.)

onlinelondon         -              ofra haza          - eddy.nu -           evergreentunes       -       i s a